Ja, enda en gang har jeg blitt elendig til å skrive.
Har egentlig hatt veldig mye å skrive om, men har slettes ikke hatt overskudd til det.
De siste 2 ukene har vært en enorm følelsesmessig rollercoaster. Slitsomt.
Det er veldig ofte..nei, alltid, sånn at når jeg er generelt fornøyd med livet, så raser det hele sammen igjen.
Er ganske vant til det. Raser det ikke, så setter jeg kjepper i hjulene på meg selv for å hjelpe til.
Destruktivt? Ja. Men jeg er en kontrollfreak når det gjelder meg selv og mine følelser, så jeg foretrekker å sabotere for meg selv istedet for å vente på at noe annet/noen andre skal gjøre det.
Men nok om det.
Ja, det begynte med at pappa ringte forleden kveld, og sa han bare ringte fordi han ikke orket å leve lenger og ville `ta kvelden` den kvelden. Så han ville bare si hadet.
Har vært igjennom dette før, og de siste par mpneder har jeg bare distansert meg fra det, rett og slett fordi jeg innså at jeg måtte begynne å passe litt på meg selv og min egen psyke.
Det er hardt å være pårørende. Det er spesielt hardt å være pårørende til en psykisk syk og alkoholiker, fordi tro det eller ei, i vårt fagre, flotte land finnes det absolutt ingen hjelp å få av helsevesenet og psykiatrien.
Og jeg overdriver ikke.
Jeg storgråt i et par minutter, men så orket jeg bare ikke, så jeg prøvde å koble av og bearbeide de følelsene en annen gang.
Det var kanskje ikke helt smart.
Fordi når jeg dro til Berlin, skjedde det noe, egentlig ingen big deal, men fordi jeg gikk med en masse fortvilte tanker om dette med pappa som jeg ikke hadde fått utløp for, var det som om en demning plutselig bristet og det veltet ut med tårer og tristhet.
Det fortsatte i flere dager, også etter jeg kom hjem. Jeg var bare så ufattelig trist helt plutselig.
Så kom det her med..ja, som alle snakker om. Oslo.
Oslo, min kjære hjemby.
Det var virkelig frustrerende å sitte i Malmö og bare se bildene på nett og tv og i aviser.
Jeg følte at jeg burde ha vært i Oslo og støttet min kjære by. Men kunne ikke.
Jeg er en natural born pessimist, og min første reaksjon var virkelig deprimerende.
Tanker om at mennesker bare er onde, at verden er fylt av ondskap, at jeg ikke vil ha barn, fordi jeg ikke vil at de skal måtte vokse opp i en sånn en fucked up verden.
Men så kom Stoltenberg. Og det norske folk. Og folk fra andre land. Men spesielt det norske folk.
Og ga meg nytt håp.
Jeg gråt like mye over kjærligheten blant Osloborgerne, som jeg gråt av selve tragedien.
Jeg gråt flere ganger om dagen. Og jeg er normalt en forholdsvis kald isprinsesse.
På et tidspunkt følte jeg meg neste patetisk som tok det så tung, når jeg ikke selv var direkte berørt.
Jeg ble overveldet av tristhet. Som om jeg hadde en stor klump glødene lava inne i hjertet.
Tungt.
Jeg er faktisk helt utmattet nå, av alle følelsene som har fått utløp og den konstante, dype sorgen jeg har gått med. Det ble litt fest og øl på tirsdag, og det var faktisk en lettelse å våkne neste dag med fyllesyke, som på en måte overtok for tristheten
I dag dro jeg og en venninne for å se Melancholia (på tide!), som jo heller ikke er den mest oppmuntrende film man kan se.
MEN, nå har humøret lettet litt, og imorgen har vi planlagt en real fest, så ikveld har det blitt badekar, refleksjon og en slags avlutning på kapittelet `emotion overload`, før jeg prøver å fortsette hverdagen `on a lighter note` fra imorgen.
Har uansett gått tom for tårer nå, nemlig!
