DANCING WITH TEARS IN MY EYES

Ja, enda en gang har jeg blitt elendig til å skrive.

Har egentlig hatt veldig mye å skrive om, men har slettes ikke hatt overskudd til det.

De siste 2 ukene har vært en enorm følelsesmessig rollercoaster. Slitsomt.

Det er veldig ofte..nei, alltid, sånn at når jeg er generelt fornøyd med livet, så raser det hele sammen igjen. 

Er ganske vant til det. Raser det ikke, så setter jeg kjepper i hjulene på meg selv for å hjelpe til.

Destruktivt? Ja. Men jeg er en kontrollfreak når det gjelder meg selv og mine følelser, så jeg foretrekker å sabotere for meg selv istedet for å vente på at noe annet/noen andre skal gjøre det.

Men nok om det.

Ja, det begynte med at pappa ringte forleden kveld, og sa han bare ringte fordi han ikke orket å leve lenger og ville `ta kvelden` den kvelden. Så han ville bare si hadet.

Har vært igjennom dette før, og de siste par mpneder har jeg bare distansert meg fra det, rett og slett fordi jeg innså at jeg måtte begynne å passe litt på meg selv og min egen psyke.

Det er hardt å være pårørende. Det er spesielt hardt å være pårørende til en psykisk syk og alkoholiker, fordi tro det eller ei, i vårt fagre, flotte land finnes det absolutt ingen hjelp å få av helsevesenet og psykiatrien.

Og jeg overdriver ikke.

Jeg storgråt i et par minutter, men så orket jeg bare ikke, så jeg prøvde å koble av og bearbeide de følelsene en annen gang.

Det var kanskje ikke helt smart.

Fordi når jeg dro til Berlin, skjedde det noe, egentlig ingen big deal, men fordi jeg gikk med en masse fortvilte tanker om dette med pappa som jeg ikke hadde fått utløp for, var det som om en demning plutselig bristet og det veltet ut med tårer og tristhet.

Det fortsatte i flere dager, også etter jeg kom hjem. Jeg var bare så ufattelig trist helt plutselig.

Så kom det her med..ja, som alle snakker om. Oslo.

Oslo, min kjære hjemby.

Det var virkelig frustrerende å sitte i Malmö og bare se bildene på nett og tv og i aviser.

Jeg følte at jeg burde ha vært i Oslo og støttet min kjære by. Men kunne ikke.

Jeg er en natural born pessimist, og min første reaksjon var virkelig deprimerende.

Tanker om at mennesker bare er onde, at verden er fylt av ondskap, at jeg ikke vil ha barn, fordi jeg ikke vil at de skal måtte vokse opp i en sånn en fucked up verden.

Men så kom Stoltenberg. Og det norske folk. Og folk fra andre land. Men spesielt det norske folk. 

Og ga meg nytt håp.

Jeg gråt like mye over kjærligheten blant Osloborgerne, som jeg gråt av selve tragedien.

Jeg gråt flere ganger om dagen. Og jeg er normalt en forholdsvis kald isprinsesse.

På et tidspunkt følte jeg meg neste patetisk som tok det så tung, når jeg ikke selv var direkte berørt.

Jeg ble overveldet av tristhet. Som om jeg hadde en stor klump glødene lava inne i hjertet.

Tungt.

Jeg er faktisk helt utmattet nå, av alle følelsene som har fått utløp og den konstante, dype sorgen jeg har gått med. Det ble litt fest og øl på tirsdag, og det var faktisk en lettelse å våkne neste dag med fyllesyke, som på en måte overtok for tristheten

I dag dro jeg og en venninne for å se Melancholia (på tide!), som jo heller ikke er den mest oppmuntrende film man kan se.

MEN, nå har humøret lettet litt, og imorgen har vi planlagt en real fest, så ikveld har det blitt badekar, refleksjon og en slags avlutning på kapittelet `emotion overload`, før jeg prøver å fortsette hverdagen `on a lighter note` fra imorgen.

Har uansett gått tom for tårer nå, nemlig!

BERLIN, WE MEET AGAIN

Så er jeg hjemme etter en natt i Helsinki og en lang dag på jobb.
Jeg er så rastløs at jeg er ved å gå fra vettet om dagen, for ikke å snakke om utålmodig.

For å ta den værste edgen av utålmodigheten og lengtingen, har jeg bestemt meg for å dra ned til Berlin neste uke for å gjenforenes med min nye venn og festivalgjengen der nede. Blir nok bare en natt.
Onsdag morgen til Torsdag kveld.
Men gleder meg vanvittig!
Jeg lager sjelden planer mer enn et par dager før, så når jeg nå har skulle holde ut en hel uke, samtidig som jeg lengter etter å se en person, er det som den værste form for tortur noen kan tenke seg.

Det er dessuten altfor lenge siden meg og min partner in crime, Cat, har vært på eventyr sammen (bortsett fra vår drukeventyr i Malmö, Kôbenhavn og omegn.
Nå har hun klart å pådra seg en helsikes forkjølelse, så jeg ber til influensagudene om at hun blir frisk og fit for flight til Onsdag!
Vi skal bo på et kjent hostell i Berlin, Odyssey, som ligner et slags sjørøverskip. Interesting.
Det blir god mat, det blir berlinerliv, det blir second hand shops, det blir techno, det blir øl.
Det blir nye og gamle bekjentskaper.

Rapporterer mer neste uke!

Neste måned har jeg forresten endelig stopp i Amsterdam med jobb..det er halvannet år siden sist jeg var der, så det er absolutt på tide!
Så er det ferie i September. Lengter.

NATURAL HIGH

Hjertet slår i samme bpm som en up-tempo drum & bass sang.
Stressa.
STRESSA!
Deep breaths..

De siste par dagene har vært veldig merkelige. Intense. Det har skjedd mye siden min siste bloggpost.
Gode ting. Deilige ting. Uforutsette ting. Ikke store ting, bare småting.
Jeg har ledd så mye at tårene har trillet.
Har følt meg avslappet, nysgjerrig, spent, skremt, forfjamset.
Har drukket øl og vin. Danset.Promenert. Badet. Lagt meg etter soloppgang. Kysset. Elsket.
Hørt og fortalt livshistorier.
Lange samtaler om alt fra pokerspill og sykkelturer i Cambodia til religion og scientologer.

Jeg har vært veldig glad.
Og man skulle tro at det var en god ting, og det er det jo.
Men det er bare det at det har vært en stor omveltning.
For et halvt års tid siden var jeg på det laveste jeg noensinne har vært i mitt liv.
Jeg trodde pappa skulle dø. Jeg var langtidssykmeldt og i konstante smerter. Økonomien fikk seg et kraftig smell på grunn av sykemeldingen. Jeg hadde nettopp flyttet til en ny by. Mistet lysten til å være sosial og satt for det meste hjemme og var deppa.

Og så har jeg helt plutselig en intens lykkerus nå.

Føler meg virkelig svimmel.
Igår gråt jeg plutselig, bare fordi jeg var så glad. Lykkerus.
Så ble jeg enda mer forvirret.

Nå vet jeg ikke om jeg føler meg stressa fordi jeg ikke vil miste denne gode følelsen igjen, eller om det er fordi det bare er en så stor forandring over natten. Er kynisk og skeptisk til det her, altså.
Jeg hater virkelig å være så rastløs. Burde egentlig heller nyte den deilige følelsen, men det viser seg umulig akkurat nå.
Åh, jeg vet ikke. Det er som om jeg ikke er våken.

NIGHTS LIKE THESE.

Dette er en follow-up til `Days like these`. Typ.


Åh, where do I begin..
Har en helsikes hodepine men et stort smil på læben, som danskene sier.
Også har jeg Fraggles theme song på hjernen. Hvorfor, vet jeg ikke.


Altså, det begynte med at jeg fikk en helvetesduty på standby vakt i går.
Oppe 05.30..skulle fly 11 timer, lande 22.ish.
Begynner med at første fly var forsinket og fullt. Så andre...så tredje..men landet til slutt til tiden, og jeg løp til toget, så jeg kunne møte min kjære Catski.
Tok en supermann, og skiftet på et usedvanlig illeluktende tog-toalett.
Jeg er etterhvert ved å bli en ekspert på området.
Vi hadde egentlig tenkt oss å ta en øl, men trodde det kom til å bli for sent.
Så tenkte vi å bare spise noe, siden vi begge var trøtte og slitne.
Men endte opp på vårt stamsted, hvor de serverer deilige 0,6liters glass 
fylt med forfriskende Norrlands Guld.
Klokken ble 23, og det betyr at uteserveringene stenger på Möllan, 
så vi gikk inn på en annen kjent og kjær bar.
Sist vi var der så vi en som var the spitting image av Frank Zappa. Han var ikke der denne gang, fordi han har ødelagt sin telefon, sier ryktet.
Istedet, så vi en som lignet Burt Reynolds med et streif av Freddie Mercury.

Musikken var god, og vi shazammede en del. 
Stemningen var god. Spesielt etter en Brooklyn lager, og absolutt etter en king size Hoegaarden i iskaldt glass.
Vi så en morsom fyr vi hadde tenkt å hilse på, men i det vi satt oss, gikk han, og to andre satt seg ned, og så viste det seg at de også var flyvertinner (eller, en flyvertinne og en flyvert for å være korrekt).
Vi er visst glade i å drikke oss fulle på hverdager, oss flyvende.
Så, vi ble en liten gruppe, oss fire.
DJ`en spilte siste sang. Bryan Adams` `Heaven`.
Av en eller annen grunn kunne jeg det meste av teksten (don`t judge!), og det ble allsang på Metro.

Så var det lukketid (igjen..story of my life), og vi var alle av samme oppfatning; altså; at det absolutt ikke var gå-hjem-tid.
Så vi syklet forbi Debaser, men der var det SLOWFOX kveld! Så gikk vi på Moriskan istedet, som er et veldig fint bygg i en park i Malmö.
Jeg ble spurt om ID (#win), og dörmannen ble irritert på meg, fordi jeg hadde to små miniatyr cola light`er i veska, som jeg hadde glemt.
Det var en del folk der faktisk, og vi skålte og skrålte med våre nyerhvervede venner.
Øl etter øl etter øl.
Jeg måtte dog slutte på et tidspunkt, fordi jeg ikke har lov til å drikke 8 timer før duty.
Så danset vi litt og bestemte oss for at vi skulle ha noen Halloumikebaber til nattmat.
Jeg spiste forresten en cherry cheesecake til middag tdligere på dagen. Kan anbefales.
Mens vi venter på våre kebaber, ser jeg en fyr som sitter utenfor og spiser kebab alene.
Husker ikke helt hva jeg sa til ham, men det var visst noe så oppfinnsomt som `Hvorfor spiser du kebab helt alene?`. Også fikk jeg på ettellerannet vis overtalt ham til å bli med og bade.
Jeg snakker altså ALDRI med fremmedfolk på den måten (bortsett fra flyvende kollegaer da, obviously).
Så jeg vet ikke helt hvorfor, men ja, så vinket jeg farvel til gjengen og så gikk turen mot havnen.
har aldri helt lært meg å sykle med passasjer på, litt på grunn av at jeg ikke eier balanse, er kløne deluxe og så var jeg jo full også.
Så min nye venn måtte pent sykle med meg som passasjer. Det er altså et stykke å sykle.
Vi ble stoppet av politiet. Gikk av, men nå som jeg tenker over det, var det nok fordi jeg ikke hadde satt lys på, ikke fordi vi var to på eller fulle.

Ja, men så var det på med badekåpe og hawaiianas og ut i vannet!
Fy fasan, det var kaldt.
Men najs.

Så gikk vi hjem og sovnet. Våknet klokka 9-ish. Hadde standby fra 11.35.
Klokka er nå 15.57, og jeg har ikke blit utkalt enda. Det er jeg særdeles takknemlig for.
Har hørt masse musikk, lært litt om min nye venn og smakt på min nye eple og kanel frokostblanding (thumbs up).
Vi har forresten mye til felles; mer og/eller mindre vellykkede tatoveringer og så har vi begge navn som involverer godis på facebook. Random!
Regnet pøser ned utenfor.
This is scandinavian summer.
Men til tross for høljregn og hodepine, er jeg så glad, så glad!
Jeg er jo normalt dronning av pessimistene.
Men dager som i dag, gir livet litt mening, hvis det gir mening?
Er ekstra glad i vennene mine.
Kanskje er jeg full enda.

Mon tro hvordan resten av dagen blir.

TIDSFORDRIV

Where`s Wally?

Se om du kan gjette hvem som er meg.

TIDSFORDRIV

Where`s Wally?

Se om du kan gjette hvem som er meg.

OBSESSED

Fikk en beskjed i dag fra en venninne som har havnet litt i trøbbel.
For å gjøre en lang historie kort, var hun i et forhold for noen måneder siden, med en kar som virkelig er syk i hodet.
Han må være verdens mest utspekulerte menneske, han jobber innen politiet og er nok også litt en maktfreak.
Rakket ned på henne konstant, men sørget av en eller annen grunn for at hun fortsatt ville ha ham.
Mind games galore.
Hver gang han var utro, var det hennes feil. Det klarte han faktisk å overbevise henne om.
Hun mistet mange nære venner i den perioden hun var sammen med ham. rett og slett fordi mange ikke kunne stå og se på hvordan hun hadde det, når hun ikke gjorde noe for å komme seg ut av det.
Til slutt fikk hun faktisk nok, og våknet litt opp for hva som egentlig foregikk, og hun bestemte seg for å gjøre det slutt, en gang for alle.
Da startet et helvete uten like.
Han lot henne ikke være i fred. Ringte og ringte og ringte. Hvert minutt, døgnet rundt.
Trusler. Onde ord. Mental abuse.
Til slutt måtte hun anmelde ham for harassment.

Etter det, døde det litt ut. Trodde hun!

MEN, nå, flere måneder etter, har han plutselig anmeldt henne, fordi hun etter en fuktig kveld på byen, hadde fått nok, og sendt en stygg sms til han for å be han om å la henne være i fred.
Nå har hun vært inne til avhør og alt mulig. Hun blir beskyldt for å lyve og for å ha skrevet truende til ham.
Det er utrolig hvordan han har klart å vende det hele rundt.
Hun sier hun snart føler den eneste måte å komme vekk fra ham, er å ta livet av seg.
Og hun mener det faktisk alvorlig.

Det får meg til å tenke på det her med at noen kan bli så besatt av et annet menneske, at det virkelig blir det eneste de tenker på.
Altså, vi har vel alle vært hodestups forelska, hvor man ikke tenker på annet enn den personen, men her snakker vi virkelig sykt besatt.
Jeg forstår ikke helt hvordan det er mulig. Hvis noen ikke vil ha èn, så gråter man vel litt over det, men man vil vel ikke være med noen som ikke vil ha èn?!
Det er skremmende hvor mange som lever med konsekvensene av en sykelig besatt ekspartner eller bekjent.
Hvor mange som ender opp døde, vil jeg ikke engang gå inn på.

Jeg har selv hatt to stalkere i mitt liv. Hvor jeg har blitt ganske skremt.
Ingen av dem er ekser av meg, men bekjente.
Den ene kom med trusler om at han skulle knivstikke meg hvis han noensinne så meg med en annen mann.
Han skrev lange håndskrevne brev på mange sider hver kveld, hvor han hadde navn på barna vi skulle få, han skrev mitt navn med hans etternavn og skrev noen syke ting. Han var overbevist om at vi skulle være sammen for evig.
Jeg delte hus med noen andre på den tiden, heldigvis, men det endte med at de ringte politiet et par ganger, fordi han satt utenfor og ventet om nettene, fordi jeg hadde bedt de si til ham at jeg ikke var hjemme, når han ringte på hver dag.
Det endte med at jeg ganske enkelt flyttet derfra.

Stalker nummer to var en som pendlet på samme tog og buss som meg.
jeg gikk alltid på samme vogn, samme avgang hver dag, så jeg begynte jo etterhvert å kjenne igjen noen av de andre som reiste samme vei.
Etter ett års tid, sto vi en morgen fast i en forsinkelse, og da kom vi litt i snakk. Våre kontor lå på samme gate, nemlig.
Vi byttet email adresser, bare så vi kunne holde hverandre oppdaterte hvis det var forsinkelser osv (som det jo alltid var!).
Jeg tenkte ikke noe mer over det. Han visste godt jeg bodde med min kjæreste på den tiden.
Men plutselig en dag så sier han at den første gangen han så meg på toget, hadde han kommet for sent til den avgangen han normalt reiste på,
men etter å ha sett meg, begynte han å gå på det toget, på den vognen, hver morgen.
I ETT ÅR!
Jeg ble ganske paff og skremt.
Så jeg begynte å unngå ham litt etter det. Han mailet om ikke vi kunne møtes, hvor jeg var blitt av, bla bla..jeg ba ham slutte å kontakte meg.
Jeg satt igjen på jobb i lang tid hver kveld, for å prøve å unngå ham. Dro tidligere på jobb.
Han hadde jo liksom ikke gjort eller sagt noe truende, jeg syntes bare det var ekkelt og skremmende.
Jeg flyttet fra England til Danmark, og da forsvant jo det problemet.
Inntil han sporet meg opp på facebook.
Han sendte meg en melding om hvor mye han savnet meg, at livet hans ikke var det samme uten å se meg hver morgen.
Jeg svarte ikke, blokkerte ham bare.
Så fikk jeg en ny melding, fra en ny profil, hvor han var dritforbannet fordi jeg skulle bare visst hvor mye tid og krefter han hadde lagt ned for å finne min profil!
Blokkerte igjen.
Siden den gang kommer det en melding med jevne mellomrom, om hvordan livet ikke er det samme uten og om jeg ikke værsåsnill vil komme tilbake til London, men nå tror jeg det har gått et halvt år siden sist, og jeg trenger ikke å ha en privat profil lenger heldigvis.

Mine opplevelser er ikke så ekstreme, men har vært sykt ekkelt og skremmende.
Selvfølgelig er det mange som har opplevd mye, mye værre.
Men jeg forstår bare ikke hvordan det går an å være så besatt av ett annet menneske?
Ok,jeg er kanskje bedre til å kutte emosjonelle kontakter og følelser, enn folk flest, men jeg kan aldri se for meg at jeg skulle kunne bli så opphengt i ett enkelt menneske?
Og bare det at noen er så egoistiske at de lar sine egne lyster og ønsker gå ut over et annet menneske, noen ganger til en sånn grad at den personens liv blir alvorlig påvirket..

Håper bare det ordner seg for min venninne.
At hun ikke gjør alvor med tankene om å ende sitt liv fordi hun ikke holder det ut lenger.
Det er ikke riktig at han kan fortsette med det han holder på med..og hva får han ut av det?
Jeg forstår det bare ikke.