For å gjøre en lang historie kort, var hun i et forhold for noen måneder siden, med en kar som virkelig er syk i hodet.
Han må være verdens mest utspekulerte menneske, han jobber innen politiet og er nok også litt en maktfreak.
Rakket ned på henne konstant, men sørget av en eller annen grunn for at hun fortsatt ville ha ham.
Mind games galore.
Hver gang han var utro, var det hennes feil. Det klarte han faktisk å overbevise henne om.
Hun mistet mange nære venner i den perioden hun var sammen med ham. rett og slett fordi mange ikke kunne stå og se på hvordan hun hadde det, når hun ikke gjorde noe for å komme seg ut av det.
Til slutt fikk hun faktisk nok, og våknet litt opp for hva som egentlig foregikk, og hun bestemte seg for å gjøre det slutt, en gang for alle.
Da startet et helvete uten like.
Han lot henne ikke være i fred. Ringte og ringte og ringte. Hvert minutt, døgnet rundt.
Trusler. Onde ord. Mental abuse.
Til slutt måtte hun anmelde ham for harassment.
Etter det, døde det litt ut. Trodde hun!
MEN, nå, flere måneder etter, har han plutselig anmeldt henne, fordi hun etter en fuktig kveld på byen, hadde fått nok, og sendt en stygg sms til han for å be han om å la henne være i fred.
Nå har hun vært inne til avhør og alt mulig. Hun blir beskyldt for å lyve og for å ha skrevet truende til ham.
Det er utrolig hvordan han har klart å vende det hele rundt.
Hun sier hun snart føler den eneste måte å komme vekk fra ham, er å ta livet av seg.
Og hun mener det faktisk alvorlig.
Det får meg til å tenke på det her med at noen kan bli så besatt av et annet menneske, at det virkelig blir det eneste de tenker på.
Altså, vi har vel alle vært hodestups forelska, hvor man ikke tenker på annet enn den personen, men her snakker vi virkelig sykt besatt.
Jeg forstår ikke helt hvordan det er mulig. Hvis noen ikke vil ha èn, så gråter man vel litt over det, men man vil vel ikke være med noen som ikke vil ha èn?!
Det er skremmende hvor mange som lever med konsekvensene av en sykelig besatt ekspartner eller bekjent.
Hvor mange som ender opp døde, vil jeg ikke engang gå inn på.
Jeg har selv hatt to stalkere i mitt liv. Hvor jeg har blitt ganske skremt.
Ingen av dem er ekser av meg, men bekjente.
Den ene kom med trusler om at han skulle knivstikke meg hvis han noensinne så meg med en annen mann.
Han skrev lange håndskrevne brev på mange sider hver kveld, hvor han hadde navn på barna vi skulle få, han skrev mitt navn med hans etternavn og skrev noen syke ting. Han var overbevist om at vi skulle være sammen for evig.
Jeg delte hus med noen andre på den tiden, heldigvis, men det endte med at de ringte politiet et par ganger, fordi han satt utenfor og ventet om nettene, fordi jeg hadde bedt de si til ham at jeg ikke var hjemme, når han ringte på hver dag.
Det endte med at jeg ganske enkelt flyttet derfra.
Stalker nummer to var en som pendlet på samme tog og buss som meg.
jeg gikk alltid på samme vogn, samme avgang hver dag, så jeg begynte jo etterhvert å kjenne igjen noen av de andre som reiste samme vei.
Etter ett års tid, sto vi en morgen fast i en forsinkelse, og da kom vi litt i snakk. Våre kontor lå på samme gate, nemlig.
Vi byttet email adresser, bare så vi kunne holde hverandre oppdaterte hvis det var forsinkelser osv (som det jo alltid var!).
Jeg tenkte ikke noe mer over det. Han visste godt jeg bodde med min kjæreste på den tiden.
Men plutselig en dag så sier han at den første gangen han så meg på toget, hadde han kommet for sent til den avgangen han normalt reiste på,
men etter å ha sett meg, begynte han å gå på det toget, på den vognen, hver morgen.
I ETT ÅR!
Jeg ble ganske paff og skremt.
Så jeg begynte å unngå ham litt etter det. Han mailet om ikke vi kunne møtes, hvor jeg var blitt av, bla bla..jeg ba ham slutte å kontakte meg.
Jeg satt igjen på jobb i lang tid hver kveld, for å prøve å unngå ham. Dro tidligere på jobb.
Han hadde jo liksom ikke gjort eller sagt noe truende, jeg syntes bare det var ekkelt og skremmende.
Jeg flyttet fra England til Danmark, og da forsvant jo det problemet.
Inntil han sporet meg opp på facebook.
Han sendte meg en melding om hvor mye han savnet meg, at livet hans ikke var det samme uten å se meg hver morgen.
Jeg svarte ikke, blokkerte ham bare.
Så fikk jeg en ny melding, fra en ny profil, hvor han var dritforbannet fordi jeg skulle bare visst hvor mye tid og krefter han hadde lagt ned for å finne min profil!
Blokkerte igjen.
Siden den gang kommer det en melding med jevne mellomrom, om hvordan livet ikke er det samme uten og om jeg ikke værsåsnill vil komme tilbake til London, men nå tror jeg det har gått et halvt år siden sist, og jeg trenger ikke å ha en privat profil lenger heldigvis.
Mine opplevelser er ikke så ekstreme, men har vært sykt ekkelt og skremmende.
Selvfølgelig er det mange som har opplevd mye, mye værre.
Men jeg forstår bare ikke hvordan det går an å være så besatt av ett annet menneske?
Ok,jeg er kanskje bedre til å kutte emosjonelle kontakter og følelser, enn folk flest, men jeg kan aldri se for meg at jeg skulle kunne bli så opphengt i ett enkelt menneske?
Og bare det at noen er så egoistiske at de lar sine egne lyster og ønsker gå ut over et annet menneske, noen ganger til en sånn grad at den personens liv blir alvorlig påvirket..
Håper bare det ordner seg for min venninne.
At hun ikke gjør alvor med tankene om å ende sitt liv fordi hun ikke holder det ut lenger.
Det er ikke riktig at han kan fortsette med det han holder på med..og hva får han ut av det?
Jeg forstår det bare ikke.
No comments:
Post a Comment