Jeg prøver å forbedre norsken min, siden mitt skriftlige om muntlige språk har blitt kraftig fordervet etter 8 år i England, 3 i Danmark og ett halvt i Skåne.
Dessuten faller det meg liiiiitt mer naturlig å skrive om følelser på norsk.
På engelsk blir det liksom så lett litt cheesy og Hollywood-ish. Bare ordet `love`er egentlig utrolig cheesy.
Tenkte skrive litt om forelskelse. Kjærlighet. Og noe i den duren.
Forelskelse og kjærlighet er i og for seg to helt forskjellige ting, men de hører jo litt sammen.
Jeg har ihvertfall aldri hatt det samme forhold til forelskelse som de fleste jenter har/har hatt, jeg er faktisk litt maskulin av meg når det kommer til følelser og forhold. Altså, hvis vi snakker sånn generelt.
Jeg er antageligvis den minst romantiske jenta på denne jord. Jeg brekker meg av romantikk.
Men det er egentlig mest fordi jeg har et litt annet syn på hva nettopp romantikk er!
Jeg er nemlig en stor kyniker. Hvis noen sier fine ting til meg, gir meg komplimenter, så tenker jeg bare automatisk:
1. Hva er det han har dårlig samvittighet for?
2. Ja, ja..alle kan si fine ting, det betyr jo ikke at de mener det.
Romantikk for meg, er noen som heller viser det, enn sier det.
Romantikk for meg, er når man får en liten, billig gave som viser at han har lagt merke til små ting jeg liker/har nevnt/som passer meg, istedet for et anonymt, dyrt smykke.
Når kjærsten kjøper noen sørgelige, gule nelliker til meg istedet for bugnende røde roser, fordi `de gamle konene jeg spurte i butikken sa at de ville bli glad for dem hvis de var deg`.
Når kjærsten sender en merkelig svada, men ærlig, kjærlighets erklæring på sms klokken 05 om morgenen etter litt for mange øl.
You get my drift.
Jeg har veldig vanskelig for å forelske meg.
Jeg satt og tenkte på det her om dagen, og innså at jeg faktisk bare har vært forelska TO ganger på 10 år, altså, mitt voksne liv.
Har til tider forsøkt å late som om jeg er forelska, men ender alltid opp med å innse at jeg ikke er det. Savner tiden som tenåring, når følelsene var så sterke, og det eneste som skulle til, var kjemi! Og gnistene føyk!
Jeg er ikke helt sikker på hvorfor jeg ikke blir forelska..jeg tror kanskje det er en blanding av meg som person, av alle krav jeg stiller til både meg selv og en eventuell partner, og min kynisme.
Og kanskje litt at jeg en gang elsket en mann veldig høyt, og endte opp med å såre både ham og meg selv ganske reelt.
Jeg har heller ikke tall på hvor mange ganger jeg har bestemt meg for å holde meg singel, for å finne meg selv litt, men har endt opp i et forhold. Et forhold der kun den ene part er forelska, og den parten er ikke meg. Hvor vi har det godt sammen, men jeg ikke føler noe.
Jeg trives godt i forhold, det passer meg godt. Men når jeg merker at den andre faller hodestups, og jeg vet med meg selv at jeg ikke er sammen med mannen i mitt liv, så ender det med at jeg begynner å hate ham.
Det ender med at jeg later som om jeg sover når han kommer hjem. At jeg vemmes over måten han tygger mat på. Drømmer om at gresset er grønnere på den andre siden.
Og så må jeg finne en måte å komme meg ut av kvikksanden før jeg drukner!¨
Etter mange år med denne tendens, bestemte jeg meg for å være helt og åpent ærlig når jeg møtte noen ny. SI det som det var.
Var jeg ikke forelsket, så skulle jeg nok si ifra om at jo, det her er ok, men du skal nok ikke forvente deg de store kjærlighetsærklæringer fra meg. Jeg vil ikke love deg noe jeg ikke kan holde. Jeg vil ikke binde meg eller gi deg noen store forhåpninger.
Det gjorde jeg så. Men det samme skjedde hver gang; han nikker og sier at ja, det er han inneforstått med.
2 måneder down the line ender det med at fyren er forelska, og at jeg er the bad guy som ikke vil være kjærester.
Kan vel nesten si det var karma som beit meg i ræva for ett års tid siden, hvor jeg faktisk møtte noen som ga meg sommerfugler i magen. Men jeg visste vel egentlig at det var fordi han var så uoppnåelig og jeg ikke kunne forstå hvorfor han gadd å date MEG?! Han var vel egentlig Mr.Perfect på papiret.
Men når jeg tenker tilbake, vet jeg godt at han ikke ville ha gjort meg lykkelig.
Han dumpet meg på sms 1.Januar. To dager før hadde han foreslått om ikke vi skulle ses 1. Januar og hygge oss. Snakk om mixed signals!
Jeg gråt litt og overanalyserte alt som måtte være galt med meg, men så ble jeg bare sint og bestemte meg for at nettopp det var grunnen til at det ikke var noen vits i å forelske seg.
Og så kom jeg inn i den samme spiralen igjen. Et par dates, ingen løfter, guy falls in love, I have to bail out.
Jeg vil jo gjerne være litt forelsket. jeg savner den følelsen hvor man ikke tenker på annet enn den personen. At ens kjæreste synes du er det lekreste, fineste som finnes på denne jord, og at du tenker det samme om ham. Som man kan snakke om alt med. Hvor sex`en bare blir bedre og bedre, og på et helt annet nivå. En man vil oppleve alt med og legge fremtidsplaner med. Selvfølgelig er det deilig å være elsket! Og det er deilig å elske noen, også.
Jeg har aldri vært typen som går på kompromiss med seg selv og slår seg til ro med det første og beste. Tror jeg lider av `The grass is greener..`-syndromet!
Men jeg vet også godt med meg selv, at når jeg har det veldig godt, går jeg bare og tenker at det en gang kommer til å ende.
Og så begynner jeg å distansere meg selv. Jeg kan til og med finne på å sabotere for meg selv.
Åndssvakt, ja!
Nå har jeg jo helt glemt hva konklusjonen skulle være, men jeg tror ihvertfall at jeg fra nå av skal love meg selv å ikke tenke så mye, og heller bare føle.
Og ja, spørsmålet er; hvor ofte er det normalt å forelske seg?
..or something.
No comments:
Post a Comment