Siden jeg er vannvittig klønete av meg og har arvet ulykkesfugl genet fra begge mine foreldre, har jeg for det meste vært vant til at ting går skeis hele tiden, og lar meg derfor ikke stresse av det, ettersom at det bare har blitt normen etterhvert.
Men ja, jeg synes jeg har vært litt stressa det siste halvåret, sånn cirka.
Kanskje det har med tid å gjøre.
Jeg hater den følelsen man har npr det føles som om man ikke har nok tid, men til gjengjeld er jeg så dårlig til å utnytte den tiden jeg har.
Her om dagen innså jeg at jeg så ofte syter og klager og nesten gir meg selv angst over ting jeg skal ha gjort innenfor en viss tidsramme.
Jeg kan gå i flere dager eller til og med uker og angste over at `åååh jeg må ha gjort det og det og det innen da og da, hvordan skal jeg klare det?!`.
Men, sånn går jeg bare, også gjør jeg ingenting med det.
Jeg tror 95% av de tingene jeg stresser over, kunne jeg ha sluttet å stresse over, ved å bare gjøre dem med en gang og bli ferdig med det.
Men jeg fungerer altså bare ikke sånn.
Så istedet, bruker jeg min dyrebare fritid på å sove til klokka 11-ish, ligge i senga og gjøre intet konstruktivt i minst èn time, gjerne fler. Deretter setter jeg meg i stua med pc/tv/magasiner/annet og så tenker jeg `sukk! Jeg burde virkelig vaske leiligheten, jeg blir helt deppa av alt dette rotet!`.
Men jeg gjør ingenting med det. Bare fortsetter med pc/tv/magasiner/annet.
Og får angst over at hele dagen har gått uten at jeg har gjort noe jeg burde ha gjort.
Jeg har kanskje en avtale en gang på ettermiddagen, og du kan vedde på at jeg er sent ute til den også.
Hver gang.
Så kommer jeg hjem senere på kvelden, og istedetfor å bare legge meg så jeg kan våkne tidlig, så får jeg det for meg at jeg skal google to tusen ting, og så se en reprise av en eller annen serie og så er plutselig klokka blitt 03.
Neste morgen våkner jeg. Bare med enda mer angst, fordi nå er det èn dag mindre igjen til deadline for alt jeg skulle ha gjort.
Noen ganger lurer jeg nesten på om jeg gjør det med vilje, fordi jeg jeg heller vil være småstressa og nevrotisk enn å kjede meg?
Eller gjør jeg det bare for å pine meg selv, noe jeg er veldig flink til?
Jeg begynner å bli redd for at livet kanskje er på samme måte.
For hver dag som går, har jeg liksom èn dag mindre igjen til å leve det livet jeg vil, og få gjort alle de tingene jeg vil ha gjort før jeg dør.
Er det bare jeg som er sånn?
No comments:
Post a Comment