YO NO SE MAÑANA

Hei!

Nei, jeg lever fortsatt. Har bare ikke helt hatt overskudd/tid/inspirasjon til å sette meg ned og skrive.
I dag, derimot, mottas all distraksjon med stor begeistring.


Vel, jeg går iblant og nynner på en sang jeg hørte overalt i gatene i Havana. Den heter Yo no se mañana.
Direkte oversatt, betyr det noe som `Jeg vet ikke  imorgen`.
-Sangen kan ses og høres her-
Det er en übercheesy spanjakk sang, men den har et point, og den finnes faktisk på min faste playliste fordi jeg stadig går og nynner på den og jeg har gode minner til den.
Sangen handler om noe som jeg ofte tenker på, nettopp at vi ikke vet hva som venter rundt neste hjørne. Vi vet ikke hva som skjer imorgen. Eller dagen etter.
Jeg er ikke av typen som planlegger eller tenker mye på fremtiden; jeg lever her og nå og så prøver jeg selvfølgelig å ta litt hensyn til at det finnes en dag i morgen.
Mit største mareritt, er at jeg skal våkne en dag i fremtiden og angre på alt jeg ikke har fått gjort; leve et helt average liv med et average forhold med et average hus og en average jobb.
Så vil jeg heller være foruten.
Disse tankene har blitt tydeligere og viktigere de siste årene jeg har levd med å se pappa, som har vært den mest ressurssterke, utadvendte, livsglade person i mitt liv, totalt ødelegge og kaste bort flere år av sitt liv.
Men det er en helt annen, lang historie.
Anywhooo, den der sangen jeg skulle fortelle om, den går sånn her, hvis man oversetter den til engelsk:

I don't know if you, I don't know if I, if I we will continue being like today
I don't know if after waking up we are going to feel the same thirst
so that to think and to suppose, do not ask things that I don't know, I don't know
I don't know where we're going to stop, that already our flesh will tell us
why swear and promise to something that's not in our power
I don't know what's forever, Don't ask me something that's a matter of time

I don't know of tomorrow, I don't know of tomorrow
If we'll be togother; if the world will end
I don't know if I'm for you or you're supposed to be for me
If we end up loving each other or hating each other
I don't know of tomorrow, I don't know of tomorrow
Who is going to be be here

From a cafe we moved on to a sofa, from a button we moved onto everything else
We had no rules or a time clock, we're here alone you and I
Everything you see is what I am, don't ask me for more than what I could give

This life is the same as a book
Each page is a day lived
Let's not try to run before we can walk
This night we're alive, only this moment is real
noo.. I don't know…

I don't know of tomorrow this life is a roulette that revolves without stopping
I don't know of tomorrow
I don't know if you, I don't know if I, I don't know how it will end
I don't know of tomorrow can be worse or can be better
I don't know of tomorrow
Let the heart decide, life of mine, what we will feel tomorrow

I don't know, I don't know of tomorrow
What we are living now is something really pretty
Who can say what will happen, for tomorrow there is nothing written

I don't know, I don't know of tomorrow
we are alone you and I and the moments one must live them
one must live them...

I don't know, I don't know
I don't know, I don't know

-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Jeg synes den setter ord på noen situasjoner jeg har vært i, de siste par år. Mange ganger har jeg fått spørsmål jeg ikke har kunnet svare på, rett og slett fordi jeg ikke vet hva som skjer imorgen. Fordi jeg ikke vil gi løfter jeg ikke kan holde og forhåpninger og forventninger jeg ikke kan leve opp til.

Mange, mange ganger har jeg fått tyn på grunn av det. Folk forventer løfter og avklaringer! 

Jeg tror litt av problemet jeg har, er `the grass is greener`-syndromet samtidig med at jeg alltid forventer det værste.

Ergo; når jeg er f.eks i et forhold, klarer jeg ofte ikke å la være med å undre om det finnes en bedre der ute for meg? Jeg finner feil med selv den mest perfekte mann. Feil jeg ikke klarer å ignorere. 

Og når jeg er i et forhold der alt går godt, så tenker jeg bare at `all good things come to an end`, og så ender jeg opp med å sabotere det hele med vilje, fordi så unngår jeg jo å måtte gå og vente på at det skal gå galt.

Jævlig smart. Uhm.

Men selv etter å ha identifisert dette destruktive mønsteret, klarer jeg ikke endre på det.

For noen år siden var jeg i et forhold som etter mye hardt arbeid, ble til et veldig sunt og kjærlig forhold. Selv etter et par år, ville vi være sammen dag og natt. Det var intenst, det var følelsesladd og vi ga hverandre så mye på så mange måter. Vi ble rett og slett bedre mennesker av å være sammen.

Alle rundt oss trodde det var meg og ham for alltid. Det trodde vi også. Det var snakk om ekteskap og barn og hele pakka.

Så plutselig en dag, helt ut av det blå, får jeg en telefon om at pappa ligger halvdød på Akershus Sykehus og i det øyeblikk faller min verden sammen. 

I det øyeblikk, er det som om min kropp og sjel fryser til is, og sånn har det vært siden. Jeg har fra tid til annen vært så tappet for krefter og emosjonelt utmattet, at jeg ikke har hatt overskudd til å ta hensyn til noen andre.

Det endte med at jeg bestemte meg for å flytte fra England til Danmark, for å være nærmere pappa. Så var jeg utro på en så stygg måte, at jeg skjemmes selv den dag i dag.

Jeg hadde ikke det minste lyst til å være utro. Men ved å gjøre det, gjorde jeg det lettere å kutte båndet mellom oss, så det ikke skulle gjøre så vondt å ende forholdet og flytte.

Sjakktrekk.

Jeg tror ikke han egentlig vet om det, men av ulike grunner snakker vi ikke lenger sammen i dag, og jeg har ihvertfall gått videre med mitt liv for lenge siden. Men ja, begge våre liv ble snudd på hodet på grunn av en hendelse ingen av oss hadde kontroll over.

Pappa har alltid vært nummer 1 i mitt liv, og når rollene plutselig byttes om, og jeg skal passe på ham, så innser jeg hvor skjørt livet er, og jeg har vært motvillig til å bli glad i noe/noen, fordi jeg bare venter på at jeg skal miste det igjen, og det gidder jeg ikke. Så fort noen begynner å virkelig bry seg om meg, får jeg dårlig samvitiighet; fordi hvordan kan jeg tillate meg det å føle meg elsket og trygg, når jeg vet at pappa er så ensom og ulykkelig at han ikke har lyst til å leve lenger?

Det gir ingen mening, det er jeg også godt klar over, men mitt point er, hvordan ting kan forandre seg over natten. Enten man påvirker det selv eller ei. Jeg synes det er ganske skremmende.

Jeg har aldri vært noen trygghetsnarkoman; tvert imot. Jeg har alltid klart meg best på egenhånd, jeg er ikke redd for å vende opp-ned på hverdagen og jeg har inget behov for et trygt og godt nettverk rundt meg i form av hverken mennesker eller rutiner.

Men det å være anti-trygghetsnarkoman samtidig som man er kontrollfreak..det kan jeg hilse og si, at er ganske tricky til tider!

For eksakt 10 år siden hendte en annen ting som kunne ha forandret mitt liv over natten. Jeg tok en beslutning om å si nei. Hadde jeg sagt ja, hadde jeg faktisk hatt en 10 årig gammel sønn eller datter nå. Og jeg hadde ikke sittet her hvor jeg sitter i dag. Jeg hadde ikke bodd i hverken England, Danmark eller Sverige. Jeg hadde ikke fått reise rundt og oppleve verden. Jeg hadde hatt en annen jobb, andre venner, et annet liv.

Tenk, at to småbokstaver, kan påvirke ens liv så mye!

Jeg tenker veldig sjelden over den dagen, fordi jeg vet det var den riktige beslutning, men opplevelsen vil alltid være der til å minne meg på at jeg kanskje burde overveie mine beslutninger litt nøye iblant.

Altså, ikke tro at jeg alltid på død og liv skal utnytte min tid her på jord best mulig. Jeg kan sagtens finne på å sove vekk ett helt døgn, om jeg har mulighet til det. Men jeg er god til å nyte de små ting i livet. Hverdagslyx er det intet i veien med. Jeg setter kanskje pris på ting som mange andre ikke gjør. Og ikke minst er jeg forberedt på at alt kan forandres på et øyeblikk.

What a difference a day makes.

Jeg har uendelig med eksempler. Som når jeg var 15 og innledet et forhold til en fyr som sa han var 20, men som det viste seg var 28 og hadde kone og barn i Sverige. 

Så ble jeg plutselig Carina med mindreverdighetskomplekser og inkapabilitet til å stole på folk, over natten.

Men det er jo også selvfølgelig masser av positive ting som kan skje på ett splittsekund!

Jeg har ikke noe point i det her, bortsett fra, at jeg veldig lurer på hva jeg gjør klokken 17.36 den 12.Juni neste år. Eller bare klokken 17.36 imorgen, for den saks skyld.

Også skriver jeg det for å minne meg selv på at jeg kanskje skal slutte å være så avhengig av å ha kontroll hele tiden og for å si til alle dere andre at dere noen ganger bør leve litt som om morgendagen aldri kommer. 

Er det ikke noe med at det er bedre å angre enn å angre på noe man ikke gjorde? Eller noe.

Men mest så var det bare fordi jeg ville dele den cheesy sangen med dere.

Hej dåh!