Jeg kan aldri huske at det har betydd noe som helst for meg; det har liksom alltid bare vært noe alle gjør når de blir voksne.
Jeg drømte aldri om prinsessebryllup. Min prins charming ridende på en hvit hest. Kirke. Brudevals.
Ok, anskje har jeg fantasert litt om en totalt gorjusss hvit lang kjole og om en kjempekake i 12 etasjer (dog ikke bløtkake, det synes jeg ikke er særlig godt), men det er av helt andre grunner, som ikke relaterer til kjærlighet eller giftemål.
Men nei, har aldri vært en av de jentene som har drømt om at bryllupsdagen deres skal være den beste dagen i hele deres liv.
Meningen med livet er å skrive under på et papir og love hverandre kjærlighet og ære for evig tid, liksom. Nei, jeg fattet aldri det der.
Nå skal det dog sies, at jeg heller ikke var typisk rosa prinsesse jente når jeg var liten.
Jeg hadde barbie, men hun prøvde jeg forgjeves å farge håret mørkt på.
Ellers interesserte jeg meg mer for å gå på biblioteket og lese romaner, lage radioprogram på min elskede kasettspiller og bølleringe sammen med kamerater.
Ikke leke prinsessebryllup, ihvertfall.
Ikke misforstå meg; jeg forstår veldig godt hvorfor bryllup og ekteskap er veldig viktig for mange.
Det er ikke alle som forstår hvorfor det ikke er så veldig viktig for meg.
Jeg tror ikke jeg kommer til å gifte meg. Kanskje hvis det er veldig viktig for min fremtidige partner for life.
Men for min egen skyld, så vil jeg heller bruke pengene på å dra på jordomseiling med min kjære. Oppleve noe sammen, styrke båndet oss i mellom. Et minne for livet.
Ikke bruke et år og en formue på å stresse meg ihjel for å holde et stivt bryllup, bare for å være så utslitt når det hele er overstått, at vi ikke engang orker fullbyrde eksteskapet.
Det er vel liksom litt symbolskt for mange, men jeg ser det mest som bare noe som binder to mennesker sammen, sånn juridisk sett. Et par signaturer.
To ringer. Som det virker som om veldig mange folk glemmer at de har på ringfingeren, etter et par øl eller en forretningsreise. Og så følger en beinhard egoistisk skilsmisse på ett eller annet tidspunkt.
Jeg er ikke romantisk anlagt, jeg tror det er nærmest umulig å holde sammen i par livet ut, men det betyr ikke at jeg ikke inderlig håper at det kan la seg gjøre.
Hvis jeg møter den store kjærligheten, så tror jeg sjansen for at vi kan holde sammen livet ut, vil være større hvis jeg ikke har det presset på meg at `nå skal du love å elske og ære meg i all evighet.Amen`.
Jeg vil heller si `Jeg lover å prøve å gjøre mitt beste, men jeg kan jo ikke love at følelsene mine alltid vil være de samme`.
Det er altså løftene, seremonien, signaturene osv som jeg ikke har lyst på, men det betyr jo ikke at jeg ikke vil leve et godt liv med mitt livs kjærlighet! Gjør det?
Kanskje er det fordi jeg er anti-trygghetsnarkoman og ufrivillig forpliktelsesfob.
Èt løfte kan jeg dog gi med en eneste gang; `Jeg lover at jeg kommer til å fucke opp underveis. Flere ganger`.
Kall meg kynisk, jeg kaller det realist. Jeg har bare sett så altfor mange miserable mennesker, som er miserable nettopp fordi de er/var gift!
Jeg tror jeg kommer til å være av typen `Jeg elsker deg av hele mitt hjerte akkurat nå, og jeg vil gi alt for å kunne beholde den følelsen resten av våre liv, men la oss nå bare ta det som det kommer og se hva som skjer`.
You & I, baby, let`s give it our best shot.
Når folk på facebook maser om hvor lykkelige og forelskede de er, så er min første tanke `Oj, hennes/hans verden kommer til å rase sammen når det der går galt`.
Skulle jo ønske jeg kunne la vær å tenke sånn.
Men det finnes jo veldig mange Ryan Giggs`er og Carl Gustaf`er der ute. Glem ikke det!
Og mange fartsdumper sånn i livet generelt.
Happily ever after.
Men det vet man jo aldri, det er jo nettopp det jeg skrev om her om dagen; hvordan kan man egentlig love noe når man ikke vet hva som skjer i fremtiden?
Vi er jo bare mennesker. Mennesker er ekstremt gode til å gjøre feil.
Jeg er villig til å gi ett løfte, og det er å prøve å elske og ære så godt jeg kan. Jeg lover å være så ærlig som mulig, være trofast og å vise respekt.
Men jeg kan altså ikke love at jeg skal elske noen till death do us part. Selv om jeg gjerne vil.
Med mindre jeg tar livet av mannen min samme dag jeg innser at kjærligheten ikke er der lenger.
Nei, som jeg ser det akkurat nå, tror jeg ikke bryllup er noe for meg.
Så får jeg heller leve i synd.
No comments:
Post a Comment