DANCING WITH TEARS IN MY EYES

Ja, enda en gang har jeg blitt elendig til å skrive.

Har egentlig hatt veldig mye å skrive om, men har slettes ikke hatt overskudd til det.

De siste 2 ukene har vært en enorm følelsesmessig rollercoaster. Slitsomt.

Det er veldig ofte..nei, alltid, sånn at når jeg er generelt fornøyd med livet, så raser det hele sammen igjen. 

Er ganske vant til det. Raser det ikke, så setter jeg kjepper i hjulene på meg selv for å hjelpe til.

Destruktivt? Ja. Men jeg er en kontrollfreak når det gjelder meg selv og mine følelser, så jeg foretrekker å sabotere for meg selv istedet for å vente på at noe annet/noen andre skal gjøre det.

Men nok om det.

Ja, det begynte med at pappa ringte forleden kveld, og sa han bare ringte fordi han ikke orket å leve lenger og ville `ta kvelden` den kvelden. Så han ville bare si hadet.

Har vært igjennom dette før, og de siste par mpneder har jeg bare distansert meg fra det, rett og slett fordi jeg innså at jeg måtte begynne å passe litt på meg selv og min egen psyke.

Det er hardt å være pårørende. Det er spesielt hardt å være pårørende til en psykisk syk og alkoholiker, fordi tro det eller ei, i vårt fagre, flotte land finnes det absolutt ingen hjelp å få av helsevesenet og psykiatrien.

Og jeg overdriver ikke.

Jeg storgråt i et par minutter, men så orket jeg bare ikke, så jeg prøvde å koble av og bearbeide de følelsene en annen gang.

Det var kanskje ikke helt smart.

Fordi når jeg dro til Berlin, skjedde det noe, egentlig ingen big deal, men fordi jeg gikk med en masse fortvilte tanker om dette med pappa som jeg ikke hadde fått utløp for, var det som om en demning plutselig bristet og det veltet ut med tårer og tristhet.

Det fortsatte i flere dager, også etter jeg kom hjem. Jeg var bare så ufattelig trist helt plutselig.

Så kom det her med..ja, som alle snakker om. Oslo.

Oslo, min kjære hjemby.

Det var virkelig frustrerende å sitte i Malmö og bare se bildene på nett og tv og i aviser.

Jeg følte at jeg burde ha vært i Oslo og støttet min kjære by. Men kunne ikke.

Jeg er en natural born pessimist, og min første reaksjon var virkelig deprimerende.

Tanker om at mennesker bare er onde, at verden er fylt av ondskap, at jeg ikke vil ha barn, fordi jeg ikke vil at de skal måtte vokse opp i en sånn en fucked up verden.

Men så kom Stoltenberg. Og det norske folk. Og folk fra andre land. Men spesielt det norske folk. 

Og ga meg nytt håp.

Jeg gråt like mye over kjærligheten blant Osloborgerne, som jeg gråt av selve tragedien.

Jeg gråt flere ganger om dagen. Og jeg er normalt en forholdsvis kald isprinsesse.

På et tidspunkt følte jeg meg neste patetisk som tok det så tung, når jeg ikke selv var direkte berørt.

Jeg ble overveldet av tristhet. Som om jeg hadde en stor klump glødene lava inne i hjertet.

Tungt.

Jeg er faktisk helt utmattet nå, av alle følelsene som har fått utløp og den konstante, dype sorgen jeg har gått med. Det ble litt fest og øl på tirsdag, og det var faktisk en lettelse å våkne neste dag med fyllesyke, som på en måte overtok for tristheten

I dag dro jeg og en venninne for å se Melancholia (på tide!), som jo heller ikke er den mest oppmuntrende film man kan se.

MEN, nå har humøret lettet litt, og imorgen har vi planlagt en real fest, så ikveld har det blitt badekar, refleksjon og en slags avlutning på kapittelet `emotion overload`, før jeg prøver å fortsette hverdagen `on a lighter note` fra imorgen.

Har uansett gått tom for tårer nå, nemlig!

BERLIN, WE MEET AGAIN

Så er jeg hjemme etter en natt i Helsinki og en lang dag på jobb.
Jeg er så rastløs at jeg er ved å gå fra vettet om dagen, for ikke å snakke om utålmodig.

For å ta den værste edgen av utålmodigheten og lengtingen, har jeg bestemt meg for å dra ned til Berlin neste uke for å gjenforenes med min nye venn og festivalgjengen der nede. Blir nok bare en natt.
Onsdag morgen til Torsdag kveld.
Men gleder meg vanvittig!
Jeg lager sjelden planer mer enn et par dager før, så når jeg nå har skulle holde ut en hel uke, samtidig som jeg lengter etter å se en person, er det som den værste form for tortur noen kan tenke seg.

Det er dessuten altfor lenge siden meg og min partner in crime, Cat, har vært på eventyr sammen (bortsett fra vår drukeventyr i Malmö, Kôbenhavn og omegn.
Nå har hun klart å pådra seg en helsikes forkjølelse, så jeg ber til influensagudene om at hun blir frisk og fit for flight til Onsdag!
Vi skal bo på et kjent hostell i Berlin, Odyssey, som ligner et slags sjørøverskip. Interesting.
Det blir god mat, det blir berlinerliv, det blir second hand shops, det blir techno, det blir øl.
Det blir nye og gamle bekjentskaper.

Rapporterer mer neste uke!

Neste måned har jeg forresten endelig stopp i Amsterdam med jobb..det er halvannet år siden sist jeg var der, så det er absolutt på tide!
Så er det ferie i September. Lengter.

NATURAL HIGH

Hjertet slår i samme bpm som en up-tempo drum & bass sang.
Stressa.
STRESSA!
Deep breaths..

De siste par dagene har vært veldig merkelige. Intense. Det har skjedd mye siden min siste bloggpost.
Gode ting. Deilige ting. Uforutsette ting. Ikke store ting, bare småting.
Jeg har ledd så mye at tårene har trillet.
Har følt meg avslappet, nysgjerrig, spent, skremt, forfjamset.
Har drukket øl og vin. Danset.Promenert. Badet. Lagt meg etter soloppgang. Kysset. Elsket.
Hørt og fortalt livshistorier.
Lange samtaler om alt fra pokerspill og sykkelturer i Cambodia til religion og scientologer.

Jeg har vært veldig glad.
Og man skulle tro at det var en god ting, og det er det jo.
Men det er bare det at det har vært en stor omveltning.
For et halvt års tid siden var jeg på det laveste jeg noensinne har vært i mitt liv.
Jeg trodde pappa skulle dø. Jeg var langtidssykmeldt og i konstante smerter. Økonomien fikk seg et kraftig smell på grunn av sykemeldingen. Jeg hadde nettopp flyttet til en ny by. Mistet lysten til å være sosial og satt for det meste hjemme og var deppa.

Og så har jeg helt plutselig en intens lykkerus nå.

Føler meg virkelig svimmel.
Igår gråt jeg plutselig, bare fordi jeg var så glad. Lykkerus.
Så ble jeg enda mer forvirret.

Nå vet jeg ikke om jeg føler meg stressa fordi jeg ikke vil miste denne gode følelsen igjen, eller om det er fordi det bare er en så stor forandring over natten. Er kynisk og skeptisk til det her, altså.
Jeg hater virkelig å være så rastløs. Burde egentlig heller nyte den deilige følelsen, men det viser seg umulig akkurat nå.
Åh, jeg vet ikke. Det er som om jeg ikke er våken.

NIGHTS LIKE THESE.

Dette er en follow-up til `Days like these`. Typ.


Åh, where do I begin..
Har en helsikes hodepine men et stort smil på læben, som danskene sier.
Også har jeg Fraggles theme song på hjernen. Hvorfor, vet jeg ikke.


Altså, det begynte med at jeg fikk en helvetesduty på standby vakt i går.
Oppe 05.30..skulle fly 11 timer, lande 22.ish.
Begynner med at første fly var forsinket og fullt. Så andre...så tredje..men landet til slutt til tiden, og jeg løp til toget, så jeg kunne møte min kjære Catski.
Tok en supermann, og skiftet på et usedvanlig illeluktende tog-toalett.
Jeg er etterhvert ved å bli en ekspert på området.
Vi hadde egentlig tenkt oss å ta en øl, men trodde det kom til å bli for sent.
Så tenkte vi å bare spise noe, siden vi begge var trøtte og slitne.
Men endte opp på vårt stamsted, hvor de serverer deilige 0,6liters glass 
fylt med forfriskende Norrlands Guld.
Klokken ble 23, og det betyr at uteserveringene stenger på Möllan, 
så vi gikk inn på en annen kjent og kjær bar.
Sist vi var der så vi en som var the spitting image av Frank Zappa. Han var ikke der denne gang, fordi han har ødelagt sin telefon, sier ryktet.
Istedet, så vi en som lignet Burt Reynolds med et streif av Freddie Mercury.

Musikken var god, og vi shazammede en del. 
Stemningen var god. Spesielt etter en Brooklyn lager, og absolutt etter en king size Hoegaarden i iskaldt glass.
Vi så en morsom fyr vi hadde tenkt å hilse på, men i det vi satt oss, gikk han, og to andre satt seg ned, og så viste det seg at de også var flyvertinner (eller, en flyvertinne og en flyvert for å være korrekt).
Vi er visst glade i å drikke oss fulle på hverdager, oss flyvende.
Så, vi ble en liten gruppe, oss fire.
DJ`en spilte siste sang. Bryan Adams` `Heaven`.
Av en eller annen grunn kunne jeg det meste av teksten (don`t judge!), og det ble allsang på Metro.

Så var det lukketid (igjen..story of my life), og vi var alle av samme oppfatning; altså; at det absolutt ikke var gå-hjem-tid.
Så vi syklet forbi Debaser, men der var det SLOWFOX kveld! Så gikk vi på Moriskan istedet, som er et veldig fint bygg i en park i Malmö.
Jeg ble spurt om ID (#win), og dörmannen ble irritert på meg, fordi jeg hadde to små miniatyr cola light`er i veska, som jeg hadde glemt.
Det var en del folk der faktisk, og vi skålte og skrålte med våre nyerhvervede venner.
Øl etter øl etter øl.
Jeg måtte dog slutte på et tidspunkt, fordi jeg ikke har lov til å drikke 8 timer før duty.
Så danset vi litt og bestemte oss for at vi skulle ha noen Halloumikebaber til nattmat.
Jeg spiste forresten en cherry cheesecake til middag tdligere på dagen. Kan anbefales.
Mens vi venter på våre kebaber, ser jeg en fyr som sitter utenfor og spiser kebab alene.
Husker ikke helt hva jeg sa til ham, men det var visst noe så oppfinnsomt som `Hvorfor spiser du kebab helt alene?`. Også fikk jeg på ettellerannet vis overtalt ham til å bli med og bade.
Jeg snakker altså ALDRI med fremmedfolk på den måten (bortsett fra flyvende kollegaer da, obviously).
Så jeg vet ikke helt hvorfor, men ja, så vinket jeg farvel til gjengen og så gikk turen mot havnen.
har aldri helt lært meg å sykle med passasjer på, litt på grunn av at jeg ikke eier balanse, er kløne deluxe og så var jeg jo full også.
Så min nye venn måtte pent sykle med meg som passasjer. Det er altså et stykke å sykle.
Vi ble stoppet av politiet. Gikk av, men nå som jeg tenker over det, var det nok fordi jeg ikke hadde satt lys på, ikke fordi vi var to på eller fulle.

Ja, men så var det på med badekåpe og hawaiianas og ut i vannet!
Fy fasan, det var kaldt.
Men najs.

Så gikk vi hjem og sovnet. Våknet klokka 9-ish. Hadde standby fra 11.35.
Klokka er nå 15.57, og jeg har ikke blit utkalt enda. Det er jeg særdeles takknemlig for.
Har hørt masse musikk, lært litt om min nye venn og smakt på min nye eple og kanel frokostblanding (thumbs up).
Vi har forresten mye til felles; mer og/eller mindre vellykkede tatoveringer og så har vi begge navn som involverer godis på facebook. Random!
Regnet pøser ned utenfor.
This is scandinavian summer.
Men til tross for høljregn og hodepine, er jeg så glad, så glad!
Jeg er jo normalt dronning av pessimistene.
Men dager som i dag, gir livet litt mening, hvis det gir mening?
Er ekstra glad i vennene mine.
Kanskje er jeg full enda.

Mon tro hvordan resten av dagen blir.

TIDSFORDRIV

Where`s Wally?

Se om du kan gjette hvem som er meg.

TIDSFORDRIV

Where`s Wally?

Se om du kan gjette hvem som er meg.

OBSESSED

Fikk en beskjed i dag fra en venninne som har havnet litt i trøbbel.
For å gjøre en lang historie kort, var hun i et forhold for noen måneder siden, med en kar som virkelig er syk i hodet.
Han må være verdens mest utspekulerte menneske, han jobber innen politiet og er nok også litt en maktfreak.
Rakket ned på henne konstant, men sørget av en eller annen grunn for at hun fortsatt ville ha ham.
Mind games galore.
Hver gang han var utro, var det hennes feil. Det klarte han faktisk å overbevise henne om.
Hun mistet mange nære venner i den perioden hun var sammen med ham. rett og slett fordi mange ikke kunne stå og se på hvordan hun hadde det, når hun ikke gjorde noe for å komme seg ut av det.
Til slutt fikk hun faktisk nok, og våknet litt opp for hva som egentlig foregikk, og hun bestemte seg for å gjøre det slutt, en gang for alle.
Da startet et helvete uten like.
Han lot henne ikke være i fred. Ringte og ringte og ringte. Hvert minutt, døgnet rundt.
Trusler. Onde ord. Mental abuse.
Til slutt måtte hun anmelde ham for harassment.

Etter det, døde det litt ut. Trodde hun!

MEN, nå, flere måneder etter, har han plutselig anmeldt henne, fordi hun etter en fuktig kveld på byen, hadde fått nok, og sendt en stygg sms til han for å be han om å la henne være i fred.
Nå har hun vært inne til avhør og alt mulig. Hun blir beskyldt for å lyve og for å ha skrevet truende til ham.
Det er utrolig hvordan han har klart å vende det hele rundt.
Hun sier hun snart føler den eneste måte å komme vekk fra ham, er å ta livet av seg.
Og hun mener det faktisk alvorlig.

Det får meg til å tenke på det her med at noen kan bli så besatt av et annet menneske, at det virkelig blir det eneste de tenker på.
Altså, vi har vel alle vært hodestups forelska, hvor man ikke tenker på annet enn den personen, men her snakker vi virkelig sykt besatt.
Jeg forstår ikke helt hvordan det er mulig. Hvis noen ikke vil ha èn, så gråter man vel litt over det, men man vil vel ikke være med noen som ikke vil ha èn?!
Det er skremmende hvor mange som lever med konsekvensene av en sykelig besatt ekspartner eller bekjent.
Hvor mange som ender opp døde, vil jeg ikke engang gå inn på.

Jeg har selv hatt to stalkere i mitt liv. Hvor jeg har blitt ganske skremt.
Ingen av dem er ekser av meg, men bekjente.
Den ene kom med trusler om at han skulle knivstikke meg hvis han noensinne så meg med en annen mann.
Han skrev lange håndskrevne brev på mange sider hver kveld, hvor han hadde navn på barna vi skulle få, han skrev mitt navn med hans etternavn og skrev noen syke ting. Han var overbevist om at vi skulle være sammen for evig.
Jeg delte hus med noen andre på den tiden, heldigvis, men det endte med at de ringte politiet et par ganger, fordi han satt utenfor og ventet om nettene, fordi jeg hadde bedt de si til ham at jeg ikke var hjemme, når han ringte på hver dag.
Det endte med at jeg ganske enkelt flyttet derfra.

Stalker nummer to var en som pendlet på samme tog og buss som meg.
jeg gikk alltid på samme vogn, samme avgang hver dag, så jeg begynte jo etterhvert å kjenne igjen noen av de andre som reiste samme vei.
Etter ett års tid, sto vi en morgen fast i en forsinkelse, og da kom vi litt i snakk. Våre kontor lå på samme gate, nemlig.
Vi byttet email adresser, bare så vi kunne holde hverandre oppdaterte hvis det var forsinkelser osv (som det jo alltid var!).
Jeg tenkte ikke noe mer over det. Han visste godt jeg bodde med min kjæreste på den tiden.
Men plutselig en dag så sier han at den første gangen han så meg på toget, hadde han kommet for sent til den avgangen han normalt reiste på,
men etter å ha sett meg, begynte han å gå på det toget, på den vognen, hver morgen.
I ETT ÅR!
Jeg ble ganske paff og skremt.
Så jeg begynte å unngå ham litt etter det. Han mailet om ikke vi kunne møtes, hvor jeg var blitt av, bla bla..jeg ba ham slutte å kontakte meg.
Jeg satt igjen på jobb i lang tid hver kveld, for å prøve å unngå ham. Dro tidligere på jobb.
Han hadde jo liksom ikke gjort eller sagt noe truende, jeg syntes bare det var ekkelt og skremmende.
Jeg flyttet fra England til Danmark, og da forsvant jo det problemet.
Inntil han sporet meg opp på facebook.
Han sendte meg en melding om hvor mye han savnet meg, at livet hans ikke var det samme uten å se meg hver morgen.
Jeg svarte ikke, blokkerte ham bare.
Så fikk jeg en ny melding, fra en ny profil, hvor han var dritforbannet fordi jeg skulle bare visst hvor mye tid og krefter han hadde lagt ned for å finne min profil!
Blokkerte igjen.
Siden den gang kommer det en melding med jevne mellomrom, om hvordan livet ikke er det samme uten og om jeg ikke værsåsnill vil komme tilbake til London, men nå tror jeg det har gått et halvt år siden sist, og jeg trenger ikke å ha en privat profil lenger heldigvis.

Mine opplevelser er ikke så ekstreme, men har vært sykt ekkelt og skremmende.
Selvfølgelig er det mange som har opplevd mye, mye værre.
Men jeg forstår bare ikke hvordan det går an å være så besatt av ett annet menneske?
Ok,jeg er kanskje bedre til å kutte emosjonelle kontakter og følelser, enn folk flest, men jeg kan aldri se for meg at jeg skulle kunne bli så opphengt i ett enkelt menneske?
Og bare det at noen er så egoistiske at de lar sine egne lyster og ønsker gå ut over et annet menneske, noen ganger til en sånn grad at den personens liv blir alvorlig påvirket..

Håper bare det ordner seg for min venninne.
At hun ikke gjør alvor med tankene om å ende sitt liv fordi hun ikke holder det ut lenger.
Det er ikke riktig at han kan fortsette med det han holder på med..og hva får han ut av det?
Jeg forstår det bare ikke.

BURLESQUE, BÅTER OG BURRITOS - MITT NEW YORK

Jeg har vært i New York en del ganger nå, og tenkte dele noen av mine favorittsteder, som er noe litt annerledes enn de typiske turistfellene.

1st up: BURLESQUE, BABY! 

The Slipper Room (slipperrom.com) er en liten, luguber bar som ligger på New York`s Lower East Side, nærmere bestemt Orchard Street.

Men det er ikke en hvilken som helst bar; det er en Burlesque bar!

Man betaler 5 bucks inngang, kjøper en kald øl, og setter seg tilbake og nyter showet.

Klientellet er blandet, og det samme kan sies om performerne.

Når jeg var der, var det en contortionist-act som varmet opp, før jentene overtok scenen.

Det meste var absolutt smakfullt, og etter hver `artist`, sendte de et spann rundt, som man skulle legge i tips i, alt ettersom hvor bra man syntes jenta var.

En live pianist og et lite band sørger for musikken og pauseinnslag.

The Slipper Room er det perfekte sted å gå etter en matbit og før en eventuell tur videre i byen.

Det er underholdende og viser en side av New York man ikke ser overalt.

Dessuten får man lyst til å kjøpe inn en masse fjær og nippletassels til seg selv (eventuelt dama, hvis man er mann), og for usle 5 dollar, er det topp underholdning!

En smakebit kan du se her..

..og en video til, her..

2. Cuban Cool

Havana Central (www.havanacentral.com).

Havana Central er en perle av en restaurant som ligger midt i smørøyet; på en sidegate til Times Square 

(151 West 46th Street), det ligger også en på Broadway, men den har jeg ikke spist på enda.

Jeg elsker Cuba, og cuban cuisine, og denne restauranten tar èn tilbake de til Havana`s hayday, med sine palmetræt, store vifter i taket, som snurrer sløvt og livebandet som spiller lekre latinske toner hele kvelden igjennom.

Menyen har noe for enhver smak; her finner man alt fra mofongo, til paella og empanadas.

Mine favoritter er Ropa Vieja som er en lekker gryte for kjøttelskere, og avokadoer fylt med hummer i en kremet chilisaus.

Det beste av alt er deres margarita og sangria-selection!

Champagne sangria, deres Partida Margarita, med agave nektar, eller hva med deres klassiske Mojito med 10 cane rom?

3. Down by the Riverside

The Frying Pan (www.fryingpan.com)

Pier 66a Hudson River Park at West 26th Street and 12th Ave.

Frying Pan er et fyrskip som sank form mange år siden, og lå på havets bunn i 3 år før de fikke hevet henne opp igjen.

Noen fikk den geniale idèen å tøye skipet ved Pier 66 på Manhattan og nå fungerer det som en slags bar/cafè/lounge.

Det perfekte sted å tilbringe en sløv varm sommerdag, med utsikt langs Hudson River og travle Manhattan.

Man kan utforske skipet innefra, og lese historier om hvem som bodde i de ulike kahyttene.

Møbler og interiør står fortsatt på plass, og man kan tydelig se minnene fra de 3 årene på havets bunn; det er alger og vekster på vegger og i tak.

Et veldig annerledes, unikt og sjarmerende konsept!

NAVLER GIR MEG NOIA.

Gjør alt for å unngå flyttepakking, så jeg så et program om en østeuropeisk dame og hennes graviditet.
Mest fordi jeg ikke vet hvor jeg har lagt fjernkontrollen.
Uansett, hver gang jeg ser en høygravid dame, tenker jeg på navler.
Og her kommer en litt personlig greie som veldig få vet om meg;

JEG HAR NAVLEFOBI! NAVLEANGST!
Korrekt benevnelse: OMPHALOPHOBIA

Veldig sjelden jeg møtt med forståelse. Folk tar det ikke alvorlig.
De forstår meg ikke, og sier jeg er merkelig.
Kort fortalt, så har det seg sånn at jeg ikke klarer synet av navler, jeg klarer ikke tanken på at noen rører ved min navle eller se noen stikke fingeren i sin egen navle.
Hvis jeg får noe i navelen, får jeg en følelse som kun kan beskrives som ekstrem kvalme og ubehag i hele kroppen. Jeg har tilogmed kastet opp etter at noen har poket meg i navlen.
Jeg er tett på å brekke meg bare fordi jeg skriver dette.
Jeg kjenner fysisk ubehag og tilogmed smerte bare ved tanken på at noen/noe skal røre min navle.

Hvis man googler det, finner man at det faktisk er mange som har det på samme måte.
Menn kan tilogmed oppleve smerte i penisen hvis noen piller i deres navle.
Allikevel har jeg kun møtt ett enkelt menneske IRL som har det på samme måte. Kanskje det er derfor hun er blitt min bestis. Like barn leker best. Navlefober må holde sammen.

Mitt største mareritt, etter å brekke lårhalsen, er tanken på å få sånn utovernavle som gravide ofte får.
Jeg vet ikke hvordan jeg skal kunne holde det ut, rett og slett. Jeg har tenkt på alternativer; som å teipe plaster over etc, men jeg vet at jeg kommer til å få noia.

Når jeg nå tenker over det; sammenhengen med meg og Cat som begge har navlefobi, og det med utovernavle ved graviditet,
har jeg plutselig fått en åpenbaring!

Jeg begynner å mistenke at grunnen til at jeg får totalt commitment-angst, skubber vekk alle som kommer for tett på meg, unngår seriøse samtaler om følelser og ikke klarer å involvere meg 100% i et forhold, til tross for at jeg veldig gjerne vil, rett og slett er på grunn av navle-konsekvensene.
Er man i et sunt, committed forhold, er det jo naturlig at man bestemmer seg for å utøke familien og få barn, dvs bli gravid dvs få utoverbulende navle!

Oppsummering; jeg er nesten sikker på at jeg saboterer mine nære romantiske relasjoner i ren underbevisst frykt for å ende opp med utover navle!
Hvorfor har jeg ikke fattet dette før?

Konklusjon; veien til lykke er via terapi for navlefobi.

WHAT`S THE STORY, MORNING GLORY

Enda en dagbok post.

Noen ganger, når min selvtillit har fått et seriøst kick in the guts, går jeg på date, sånn for å få en liten ego-boost.
Og kanskje litt for å sikre meg at jeg ikke er nødt til å leve et ensomt livsom uelsket, med mindrejeg selv velger det. Bare for å få litt ny input, liksom.

Som kvinne/jente/tøs (kvinne høres så voksent ut..), lurer det nesten alltid konstant av date-forespørsler, mitt problem er bare at jeg er veldig kresen og jeg orker ikke sitte en hel kveld og small-talke med noen jeg overhodet ikke er interessert i.
Hvis daten er litt kjedelig, så sitter jeg det meste av kvelden og tenker
`Å neiiii...hvordan skal jeg si til ham neste gang han spør, at jeg ikke vil på noen 2nd date? Stakkars. Skal jeg bare bytte nummer kanskje? Så slipper jeg å si noe?`.
Det har heldigvis ikke skjedd så ofte, fordi jeg er veldig selektiv når jeg bestemmer meg for hvem jeg skal på date med.

I går benyttet jeg meg atter en gang av denne selvtillits-boost teknikken, og takket ja til et stående tilbud om date. Jeg hadde brukt det meste av dagen på å vaske klær og pakke smått til flytten neste uke, og var litt stressa, så hadde bruk for å komme litt vekk fra leiligheten uansett.
Jeg valgte å hoppe over middag og gå rett på drikke, synes det er slitsomt å sitte å snakke masse mens man spiser, ihvertfall hvis det viser seg at det ikke eksisterer kjemi imellom èn.
Så, hoppet på toget til København, som som alltid var 20 minutter forsinket.
Møttes. Hei hallo nice to meet you.
Vi var begge sugne på øl, så vi gikk på Den Sorte Enke og testet ut noen forskjellige ølsorter.
De hadde dog ikke slow beer, så jeg fortalte min date om denne ølsjenkningsteknikken.

Jeg hadde i forveien fundert litt over hva man egentlig snakker med en mikrobiologist om, men samtalen gikk av seg selv. Vi snakket og snakket og snakket.
Viste seg at han er en av de som forsker på den der E coli i grønnsaker-epidemien.
Jeg imponerte med min kunnskap om E coli i bønnespirer.
Etter øllene, gikk vi på bar.
Den var full av veldig unge, fulle, hyperaktive guys and gals.
Drakk en overraskende god mango og honning caipirinha.
Gikk til toget. Sa takk, det var hyggelig, hej då.
Tror ikke jeg er så interessert i en 2nd date. Men det sa jeg jo ikke.
På toget satt en ung dude i dressjakke og solbriller og altfor store jeans på, og hørte på musikk.
Han rappet med helt uavbrutt i alle de 31 minutter togturen varte.
Han trodde han var T.I.
Han scoret ingen damer, som jeg tror han hadde håpet på, men derimot fikk han mange onde blikk.

Vel hjemme var klokken blitt sånn 3 på morgenen.
Når jeg har drukket blir jeg veldig selskapssyk, og logget derfor på på twitter, facebook, og alle andre steder jeg har virtuelle venner, for å se om det skjedde noe spennede i deres liv.
De fleste fortalte om frokosten de spiste. Om at de nesten var blitt ranet. Om at de var tvungne til å gå i timesvis for å komme hjem. Etc.
Plutselig popper det opp en melding på msn fra en jeg har hatt litt ping-pong konversasjon med, men aldri møtt; vi har visst fått en tendens til å skrive til hverandre `hva gjør du oppe så sent?`.
I går var tilfellet jo at vi begge hadde vært ute og drukket litt og nå ikke får sove.
Så spurte han om vi ikke bre skulle møtes og morgenbade? Som en date?
Det var jo kanskje ikke det smarteste å si ja, men når noen spør om jeg vil BADE, det beste jeg vet, bortsett fra mat og søvn, klarer jeg jo ikke å si ja.
Sendte min venninne alle hans detaljer og ga streng beskjed om å kontakte politiet hvis hun ikke hørte mer fra meg.

Ja, så møttes vi klokka 04.30 utenfor konsthallen (hei, hallo, nice to meet you) med våre slitne jernhester og morgentryner.
Syklet ned til stranda, hvor vi lo av Zlatan`s hus og snakket om hvor vi var vokset opp og hva Malmö betyr for oss. Snakket om Berlin.
Det var kun 2 andre mennesker der nede; en som jogget og en som nettopp var ferdig med å bade.
Så, ja, hoppet vi ut.
(Nåja, er det sånn du ser ut uten klær på?)
Det var DRITKALDT. Mye kaldere enn jeg husket det fra Tirsdag.
Men det var deilig når vi kom opp av vannet igjen!
Satt på benken og så soloppgangen, som var veldig fin.
Snakket om Malmö. Snakket om hvordan vi selv styrer hva som får våre hjerner til å sende ut lykkesignaler.
Snakket om hvor gudeskjønt det var å bare sitte der og glo utover havet.
Hvor merkelig det egentlig var at vi plutselig satt der.
Snakket om Argentina. Om vinyl. Om natteravner som oss.
Også fikk jeg vite at burgerkiosken der jeg bor, het Tom Fritts før i tiden.

Så syklet vi hjem igjen.
Han spurte om vi ikke skulle sove sammen og spoone.
Jeg sa det nok ikke var en god idè akkurat i dag.
Ble enige om at vi skal se film en dag.

Kom meg endelig i seng klokka 7.
Trøtt i dag, og leiligheten står og skriker `DU SKAL FLYTTE-PAKKE, HUSK DET!`.
Magen skriker `JEG VIL HA BACON!`.

Tror dagen i dag blir veldig mye mindre interessant enn i går.

HA`KKE TID!

Jeg har først på mine eldre dager begynt å bli stressa over ting.
Siden jeg er vannvittig klønete av meg og har arvet ulykkesfugl genet fra begge mine foreldre, har jeg for det meste vært vant til at ting går skeis hele tiden, og lar meg derfor ikke stresse av det, ettersom at det bare har blitt normen etterhvert.
Men ja, jeg synes jeg har vært litt stressa det siste halvåret, sånn cirka.
Kanskje det har med tid å gjøre.
Jeg hater den følelsen man har npr det føles som om man ikke har nok tid, men til gjengjeld er jeg så dårlig til å utnytte den tiden jeg har.
Her om dagen innså jeg at jeg så ofte syter og klager og nesten gir meg selv angst over ting jeg skal ha gjort innenfor en viss tidsramme.
Jeg kan gå i flere dager eller til og med uker og angste over at `åååh jeg må ha gjort det og det og det innen da og da, hvordan skal jeg klare det?!`.
Men, sånn går jeg bare, også gjør jeg ingenting med det.
Jeg tror 95% av de tingene jeg stresser over, kunne jeg ha sluttet å stresse over, ved å bare gjøre dem med en gang og bli ferdig med det.
Men jeg fungerer altså bare ikke sånn.

Så istedet, bruker jeg min dyrebare fritid på å sove til klokka 11-ish, ligge i senga og gjøre intet konstruktivt i minst èn time, gjerne fler. Deretter setter jeg meg i stua med pc/tv/magasiner/annet og så tenker jeg `sukk! Jeg burde virkelig vaske leiligheten, jeg blir helt deppa av alt dette rotet!`.
Men jeg gjør ingenting med det. Bare fortsetter med pc/tv/magasiner/annet.
Og får angst over at hele dagen har gått uten at jeg har gjort noe jeg burde ha gjort.
Jeg har kanskje en avtale en gang på ettermiddagen, og du kan vedde på at jeg er sent ute til den også.
Hver gang.
Så kommer jeg hjem senere på kvelden, og istedetfor å bare legge meg så jeg kan våkne tidlig, så får jeg det for meg at jeg skal google to tusen ting, og så se en reprise av en eller annen serie og så er plutselig klokka blitt 03.

Neste morgen våkner jeg. Bare med enda mer angst, fordi nå er det èn dag mindre igjen til deadline for alt jeg skulle ha gjort.
Noen ganger lurer jeg nesten på om jeg gjør det med vilje, fordi jeg jeg heller vil være småstressa og nevrotisk enn å kjede meg?
Eller gjør jeg det bare for å pine meg selv, noe jeg er veldig flink til?

Jeg begynner å bli redd for at livet kanskje er på samme måte.
For hver dag som går, har jeg liksom èn dag mindre igjen til å leve det livet jeg vil, og få gjort alle de tingene jeg vil ha gjort før jeg dør.

Er det bare jeg som er sånn?

HURRA FOR DEG SOM JA MÅ HON LEVA!

På vei hjem fra jobb i dag så skiftet jeg tøy på toget fordi jeg skulle møte bestis Cat på Sapla for å feire hennes bursdag.

Vi skulle bare ha en øl og ta bilder av fullmånen, men endte med å drikke på både Metro og Debaser, og glemme å speide etter månen, fordi vi møtte L.A.`s svar på Frank Zappa og så snakket vi med noen av Malmö`s proffe håndballspillere som oppførte seg som om de var totalt speedede opp på..ja, speed.

Min skadede skulder er nå totalt fucked up, etter at en av dem insisterte på å gjøre et Dirty Dancing style-lift med meg og jeg skrek ut pga smerte.
Og så ble jeg litt sentimental fordi sist jeg var der, hadde jeg en veldig hyggelig kveld og det vil ikke gjenta seg på samme måte tyvärr.

Sist jeg var der, signerte jeg forresten alle mine kvitteringer med `Osama`.

Christer ble stoppet på sykkel av politiet  pga manglende lys og jeg skulle ønske det var meg, for jeg ville sagt at når de begynner å sgjøre jobben sin og  stopper de tyver som stjeler mine sykkel lys hver eneste uke, 

SÅ skal jeg nok begynne å sykle med lys på.

Åhhh også spilte de Joy Division`s Love Will Tear Us Apart.
Best part of the evening.
Beste sang ever,

Ok, sorry, dette var ett meningsløst innlegg, men det er fordi jeg er full.

Natta!

TILL DEATH DO US PART?

Marriage. Ekteskap. 

Bare ordet bringer en hel masse forskjellige assosiasjoner hos hver og en av oss.


Jeg kan aldri huske at det har betydd noe som helst for meg; det har liksom alltid bare vært noe alle gjør når de blir voksne.
Jeg drømte aldri om prinsessebryllup. Min prins charming ridende på en hvit hest. Kirke. Brudevals.
Ok, anskje har jeg fantasert litt om en totalt gorjusss hvit lang kjole og om en kjempekake i 12 etasjer (dog ikke bløtkake, det synes jeg ikke er særlig godt), men det er av helt andre grunner, som ikke relaterer til kjærlighet eller giftemål.
Men nei, har aldri vært en av de jentene som har drømt om at bryllupsdagen deres skal være den beste dagen i hele deres liv.
Meningen med livet er å skrive under på et papir og love hverandre kjærlighet og ære for evig tid, liksom. Nei, jeg fattet aldri det der.
Nå skal det dog sies, at jeg heller ikke var typisk rosa prinsesse jente når jeg var liten.
Jeg hadde barbie, men hun prøvde jeg forgjeves å farge håret mørkt på.
Ellers interesserte jeg meg mer for å gå på biblioteket og lese romaner, lage radioprogram på min elskede kasettspiller og bølleringe sammen med kamerater.
Ikke leke prinsessebryllup, ihvertfall.

Ikke misforstå meg; jeg forstår veldig godt hvorfor bryllup og ekteskap er veldig viktig for mange.
Det er ikke alle som forstår hvorfor det ikke er så veldig viktig for meg.
Jeg tror ikke jeg kommer til å gifte meg. Kanskje hvis det er veldig viktig for min fremtidige partner for life.
Men for min egen skyld, så vil jeg heller bruke pengene på å dra på jordomseiling med min kjære. Oppleve noe sammen, styrke båndet oss i mellom. Et minne for livet.
Ikke bruke et år og en formue på å stresse meg ihjel for å holde et stivt bryllup, bare for å være så utslitt når det hele er overstått, at vi ikke engang orker fullbyrde eksteskapet.
Det er vel liksom litt symbolskt for mange, men jeg ser det mest som bare noe som binder to mennesker sammen, sånn juridisk sett. Et par signaturer.

To ringer. Som det virker som om veldig mange folk glemmer at de har på ringfingeren, etter et par øl eller en forretningsreise. Og så følger en beinhard egoistisk skilsmisse på ett eller annet tidspunkt.

Jeg er ikke romantisk anlagt, jeg tror det er nærmest umulig å holde sammen i par livet ut, men det betyr ikke at jeg ikke inderlig håper at det kan la seg gjøre.
Hvis jeg møter den store kjærligheten, så tror jeg sjansen for at vi kan holde sammen livet ut, vil være større hvis jeg ikke har det presset på meg at `nå skal du love å elske og ære meg i all evighet.Amen`.
Jeg vil heller si `Jeg lover å prøve å gjøre mitt beste, men jeg kan jo ikke love at følelsene mine alltid vil være de samme`.
Det er altså løftene, seremonien, signaturene osv som jeg ikke har lyst på, men det betyr jo ikke at jeg ikke vil leve et godt liv med mitt livs kjærlighet! Gjør det?
Kanskje er det fordi jeg er anti-trygghetsnarkoman og ufrivillig forpliktelsesfob.

Èt løfte kan jeg dog gi med en eneste gang; `Jeg lover at jeg kommer til å fucke opp underveis. Flere ganger`.

Kall meg kynisk, jeg kaller det realist. Jeg har bare sett så altfor mange miserable mennesker, som er miserable nettopp fordi de er/var gift!
Jeg tror jeg kommer til å være av typen `Jeg elsker deg av hele mitt hjerte akkurat nå, og jeg vil gi alt for å kunne beholde den følelsen resten av våre liv, men la oss nå bare ta det som det kommer og se hva som skjer`.
You & I, baby, let`s give it our best shot.

Når folk på facebook maser om hvor lykkelige og forelskede de er, så er min første tanke `Oj, hennes/hans verden kommer til å rase sammen når det der går galt`.
Skulle jo ønske jeg kunne la vær å tenke sånn.
Men det finnes jo veldig mange Ryan Giggs`er og Carl Gustaf`er der ute. Glem ikke det!
Og mange fartsdumper sånn i livet generelt.

Happily ever after.
Men det vet man jo aldri, det er jo nettopp det jeg skrev om her om dagen; hvordan kan man egentlig love noe når man ikke vet hva som skjer i fremtiden?
Vi er jo bare mennesker. Mennesker er ekstremt gode til å gjøre feil.
Jeg er villig til å gi ett løfte, og det er å prøve å elske og ære så godt jeg kan. Jeg lover å være så ærlig som mulig, være trofast og å vise respekt.
Men jeg kan altså ikke love at jeg skal elske noen till death do us part. Selv om jeg gjerne vil.
Med mindre jeg tar livet av mannen min samme dag jeg innser at kjærligheten ikke er der lenger.


Nei, som jeg ser det akkurat nå, tror jeg ikke bryllup er noe for meg.
Så får jeg heller leve i synd.

DAYS LIKE THESE..

Jeg har veldig mange dårlige vaner.

Eller, usedvanlige mange uvaner kan man kanskje si.

Èn av dem, er at jeg ikke er i stand til å legge meg til å sove før..ihvertfall tidligst 23. Jeg trives best med å legge meg i 2-3-tida. Noen ganger innser jeg først at jeg kanskje burde sove, når sola har stått opp og fuglene kvitrer i vei utenfor.

Tror det er en vane som har satt seg fra mange år med insomnia som barn; jeg hadde angst for å sove på den tiden; trodde jeg kanskje aldri kom til å våkne igjen.

I voksen alder er søvn best i verden. Jeg prioriterer glatt søvn fremfor sex, foreksempel. Jeg kan sove 14 timer uten problem, hvis sjansen byr seg.

Men jeg finner allikevel totusen ting jeg skal lese/se/høre før jeg kommer så langt.

Det jeg skal frem til, er at jeg hater tidlige morgener og jeg hater å være trøtt.

I dag var en sånn dag hvor jeg skulle umenneskelig tidlig opp, og i går var en sånn dag hvor jeg bare mye heller ville sitte og drikke utepils i godt selskap enn å legge meg tidlig.

Resultatet ble at jeg satt og spiste en hvitløksbombe av en halloumikebab, på et tidspunkt jeg skulle ha ligget og snorket.

Resultatet av dèt igjen, var at når alarmen ringte i 5-tida i morges, var jeg nesten ikke i stand til å holde øynene åpne.

Jeg snoozet så lenge jeg kunne, og løp ut døra i siste minutt for å rekke det senest mulige tog for å nå frem til jobb i tide.

Spiste 7eleven frokost.

Fløy London frem og tilbake, og alt var kaotisk til å begynne med. Ingenting som var som det skulle.

men av en eller annen grunn var jeg i godt humør, og jeg lar meg heller ikke stresse av sånne ting,

og jeg hadde faktisk en deilig dag på jobb!

Holdt på å spørre noen gamle mennesker vi hadde med, om de ikke værsåsnill ville bli mine adoptivbesteforeldre. Så søte. jeg ga dem Baileys og de sendte meg de største, hjertevarmende smil jeg har sett på lenge. Ihvertfall de mest genuine.

Idet jeg landet i København igjen, så jeg at min supervenninne&kollega akkurat var landet fra sin Paristur, og så ventet jeg på henne så vi kunne sludre og sladre litt.

Mens jeg ventet, kom en ung, underlig fyr bort til meg og spurte, på veldig gebrokkent dansk, om han kunne låne min telefon til å ringe sin familie.

Jeg løy og sa jeg ikke hadde dekning i Danmark, jeg synes bare han var litt underlig, men tilbød å vise ham hvor telefonkiosken var, og tilbød ham noen danske mynter å ringe for. Det sa han nei til. Weird.

Men litt senere, så jeg at noen andre lpnte ham sin telefon, og da følte jeg meg litt dum og mistroisk og slem.

Null karmapoints til Carina.

Note to self: Must stop expecting the worst from people.

Min plan var egentlig å besøke en gammel venn i København, men så satt jeg og min venninne og sludret litt på toget (ekte gossip girls, på tross av våre 28 år), og så tenkte vi at vi kanskje burde finne på noe i løpet av kvelden.

Desperat som jeg var etter å bade, foreslo jeg jo det, og så tenkte vi det kunne være godt å grille noen pølser mens vi tok en dukkert.

Noen timer senere på kvelden, møttes vi, vi ble en liten gjeng på 4 til slutt.

Det er så deilig å sykle igjennom by og park en sommerkveld som i dag! Det var ganske overskyet og kjedelig vær i dag, men solen kom frem iløpet av kvelden.

Vi kastet oss rett ut i havet, trodde det skulle være veldig kaldt, men det var overraskende deilig!

I HEART!

Så var det oppfyring i grillen; vi hadde ørten typer pølser og en stor flokk sultne måker som sirklet rundt.

Øl og marshmallows. Ikke helt galt, nei.

I danmark har det oppstått et fenomen der folk klistrer klistremerker hvor det står `Pik`, på offentlige plakater og skilter (www.piktures.dk).

Det høres kanskje åndssvakt ut, men det er faktisk hysteriskt morsomt. Spesielt hvis man ikke har særlig sofistikert humor.

Jeg og Cat har nemlig bestemt oss for at vi vil spice opp Malmö litt, og derfor skal vi gjøre det samme her i byen, bare med det svenske `kuk` istedetfor.

Så kveldens tema ble rett og slett kuk. 

`Grova kukbrød`

`kuksallad`

`spansk kukbrikka`.

Veldig voksent.

Vi spilte også musikkquiz, og når vi ikke kunne svaret, svarte vi `kuk`, som viste seg å være svaret på det meste.

Vi kastet en chorizo på måkene, vi håpet jo egentlig på at de skulle holde seg unna hvis de fattet at vi bare hadde überspicy korv, men det endte med at måkene fløy rundt med masse rød chorizo-olje på seg etter å ha wrestlet om kapp om den.

Solnedgangen var herlig. En stor glødende kule som forsvant ned i havet. Måned var på andre siden, og den var diger og nesten full.

Vi snakket om ekteskap og konkluderte med at vi er de siste 4 personer i verden som ikke er gifte.

besluttet oss for at vi skal flytte sammen i kollektiv i København, for så trenger vi aldri bli ensomme eller gifte oss, og den som bryter ut av kollektivet, dør simpelthen.

Før vi kommer så langt, skal vi slå opp telt i parken hvor vi skal drikke sprit og høre på gamle schlagere og overnatte!

Det ble veldig kaldt, så vi la oss på ryggen, side om side, som små korvar svøpt inn i et teppe, for å holde varmen, og glodde på himmelen. Det fantes ikke så mye annet der enn måker som seilet over og truet med å slippe noen bomber.

Det kom også to hunder som prøvde å tisse på Bjørn`s sekk! Den ene hunden var visstnok tispe, men den tisset som en hannhund. Selv hundene bytter om på kjønnsrollene nå for tida!

Tilslutt ble det kaldt og så syklet vi hjem igjen på våre trofaste jernhester. 

Det var fremdeles lyst ute, til tross for at klokka nærmet seg 23. 

Det er utrolig hva litt sol og lys gjør med menneskekroppen.

Det var ikke en særlig superspennende dag, Men den var spontan, hyggeligere enn forventet, og det var deilig å bare nyte sommerkvelden. No stress. Just jokes. We are young and we are free!

Det er deilig å le, deilig å bade, deilig å se på solnedgangen, deilig å spise grillede marshmallows og jordbær, deilig å mobbe måkene.. og så er det deilig når en dag som starter hektisk og med søvnmangel, ender totalt avslappet.

Fler sånne dager, takk!

Det beste av alt?

..jeg skal ikke på jobb før klokka 16 imorgen!

Winning.

Mmm..håret smaker av saltvann.

I KØBENHAVN

I perioden 2008-2010 bodde jeg på den andre siden av Øresundet; i Købnehavn, som jo er en kjent favoritt blant oss nordmenn.

Den gode, gamle adage `Det er deilig å være norsk i Danmark`, hadde jeg jo hørt, og det var jeg jo nødt til å teste ut.
Tror dog jeg ville ha endret den setningen til ganske enkelt `Det er deilig å være i København`.
Ihvertfall om sommeren.
Det bugner av lekker mat, fristende cocktails, deilig danskt øl, københavnere på godt og vondt og en masse sjarmerende små gater man kan utforske.

Det jeg elsker med Køben, er at det er en veldig versatil, variert by.
Storby med et avslappet tempo.
Og de fleste av mine favorittsteder, kan enkelt nås med noen minutter på sykkel eller metro.
Flyplassen ligger 15-20 minutter unna sentrum, og det koster bare noen tiere å kjøre metroen rett inn til byen derfra.
Den beste måten å se København på, er jo selvfølgelig sykkel. ta et pledd med i kurven, køp noen tuborg på veien, og legg deg ned i nærmeste park og se hvor ettermiddagen leder hen!
Plutselig ramler man rett inn i en gatefest, hvor folk sitter på trappene utenfor en bygård og skåler og synger og hygger som bare dansker kan.

Begynner ihvertfall for denne gang med å dele noen få av mine yndlings vannhull!

RUBY:
www.rby.dk
Det er mye å si om Ruby..sjekk ut hjemmesiden deres, så får du et inntrykk av hva slags sted det er.
Det er litt vanskelig å få øye på for en som ikke er lommekjent, men det ligger ved Gammel Strand; et stenkast fra Illum og Strøget. Ikke noe skilt utenfor, bare noen fakler utenfor inngangen.
Ruby føles som å være hjemme hos noen; det er deilige store stoler og sofaer, flere store og små værelser å utforske, og en veldig hyggelig bakgård med varmelamper.
Det beste med Ruby er de übervennlige og dyktige bartenderne som alltid møter en med et stort smil og stor entusiasme for det de gjør.
Cocktailsene er top notch, man skal bare være forsiktig med ikke å få i seg for mange..for de er simpelthen så gode, men også veldig sterke..
Min favoritt er Ruby Daiquiri; en himmelsk blanding av hjemmelavet rabarbermarmelade, vaniljesirup, limejuice og angostura 5year rum.
Munnen løper i vann bare ved tanken.

Toalettene er også noe for seg selv; man vil gjerne bli der inne en stund nemlig, for det er deilige myke håndkler, velduftende såper og kremer og så spiller de Eddie Murphy`s Raw der inne som man kan sitte og flire av.


Vil man gjøre noe mer laidback, kan man gå til velkjente Nyhavn.
Kjøp med noen øl i en kiosk rundt hjørnet, og sett deg ned på bryggekanten på Nyhavn og kikk på folk og fe som vandrer forbi. En pølse fra pølsevognen er perfekt for å stille hungeren før man går videre.

Har man vært ute og shoppet det meste av dagen, kan man gå ned på Strædet,
som ligger parallelt med Strøget, få en diger porsjon kylling nachos på Zirup (www.zirup.dk) og nyte et glass av deres Syrah,

og avslutte med en munnorgasme i form av en White Russian (med fløde, ikke mælk!!) som dessert på Cafè Kys (www.kafekys.dk), som ligger på samme gate.

Når det gjelder mat, som jo er mitt favorittemne,
finnes det utallige steder jeg kan nevne, men Kiin Kiin (www.kiin.dk) på Nørrebro er noe i særklasse.
Dette er det ene av kun 2 thairestauranter i verden som har fått en Michelin stjerne.
De har en fast meny som de varierer hver måned (tror jeg..), som regel består den av en 11-12-13 retter til rundt 750kroner, hvilket absolutt ikke er ille med tanke på alt det lekre man får smake på.
Bord nummer 9 er det hyggeligste..en helaften her er en opplevelse i seg selv, og jeg lengter alltid tilbake til jasminduften..
Vil også anbefale å gå for vinmenyen til!

Er man heller i humør til noe mer low-key, så har folkene bak Kiin Kiin også et par bistroer rundt omkring, som min favoritt; Ricemarket (ricemarket.dk) på Kultorvet, som ligger 1 minutt fra Nørreport Stasjon.
Jeg har et fast rituale her:
Prøv å be om en `spiseseng`; det er så hyggelig å i disse små, private båsene, hvor man halvt ligger ned og myser blant masse puter.
Bestill deres Red chicken curry. Awesome.
Smak på deres hjemmelavede iste med mynte.. Amazing.
De samarbeider med et brygghus, og serverer øl som egner seg veldig godt til thaimaten; èn med et hint av sitrongress og en annen med et streif av koriander.
Vinlisten er også en fryd for ganen!

Jeg pleide å skippe dessert, og gå til Lagkagehuset,(www.lagkagehuset.dk) rett rundt hjørnet, og spise verdens beste Sara Bernard kake der..

Sist men ikke minst, vil jeg også anbefale å ta turen innom en
cafè på Larsbjørnsonsstræde som heter Living Room; (the-living-room) det er en avslappet merkelig cafè, med en masse slitte skinn lenestoler og sofaer, et orientalsk inspirert rom og peis. Også har de gode øl, et lekkert utvalg kaffe og te (elsker deres kokte mynte-drikk-greie med kandissukker) og en legendarisk milkshake.

Masse godt bakverk å velge mellom også.


Det var alt for denne gang..velbekomme og hej med jer!

COFFEE, TEA OR ME?

Ja, det er den gode, gamle klisjèen; vakker, barmfager ung flyvertinne spør den kjekke forretningsmannen om han vil ha `coffee, tea or me?`.

Det er vel ikke helt det som foregår der oppe i skyene nå for tiden, selv om jeg skal innrømme at jeg iblant har hatt lyst til å by på meg selv som et alternativ til varm drikke; det være seg fordi passasjeren har vært over gjennomsnittet sjarmerende, og/eller fordi kaffen iblant smaker så grusomt at det er pinlig å servere den.

Det hender også at passasjerer og/eller kollegaer spør etter denne delikatessen, men det er noen helt andre historier, som jeg sparer til en annen dag.

Hadde tenkt å klage litt i dag, nemlig.

Jo, jeg er kanskje i litt usedvanlig dårlig humør i dag, det er også en helt annen historie, men nå som jeg er tilbake på jobb etter en lang periode som sykmeldt, merker jeg at min gamle pet-hates har kommet tilbake like fort som jobb-rutinene.

Jeg synes rett og slett at oss flyvertinner ikke får nok respekt!

Nå er det sikkert mange som ler av meg.

Jeg tror jeg skal ta på meg oppgaven å være brobygger mellom crew og passasjerer fra nå av.

Akkurat som jeg ofte går og forbanner meg over enkelte passasjerer og de åndssvake ting de gjør, tror jeg heller ikke alle forstår hvorfor vi er der og hvor hardt vi arbeider.

Og jeg vil begynne med å presisere èn enkelt ting:

SAFETY BEFORE SERVICE

Ja, det er mitt flyselskap`s policy. Og det er derfor vi er der. Først og fremst for sikkerhet. 

Dernest for service. Alt vi foretar oss på jobb, følger dette mottoet.

Utdannelsen til å bli flyvertinne er ikke så særlig lang eller komplisert.

Altså, det er en masse rutiner som skal læres. Mange små detaljer som skal memoreres.

Som foreksempel..

What is the time of useful consciousness at a cabin altitude of 25000 feet?

Kan dere svaret, kanskje? 

Det kan jeg! 3-5minutter. Så er det adios!

Alle flyselskaper er forskjellige, og rekrutterer ulikt. 

Mitt bruker blant annet gruppeintervjuer og personlighetsanalyser.

Selv om alle kollegaer er forskjellige på hver sin måte, er det noen kvaliteter og likhetstrekk som man kan se at de har gått etter.

De fleste har sterke personligheter; det kan være at de er veldig utadvendte, at de er av typen som er gode til å engasjere andre, eller at de er sterke på den måten at de holder hodet kaldt i stressende situasjoner.

Og vi er noen utrolig gode menneske kjennere! 

Det innså jeg ikke selv at jeg var, før etter jeg begynte i denne jobben.

Men jeg innså jo fort at det er en viktig egenskap; fordi man alltid plukker opp signaler fra passasjerene. 

Det kan være noen man tror kan bli en trussel for sikkerheten. Det er noen som ikke ser ut til å ha det så godt. Veldig mange lider av flyskrekk, men tør ikke si fra. 

Disse fanger vi som regel opp på radaren, og hjelper og trøster så godt vi kan. 

Det sier jo seg selv at det ikke er så smart å la en med seriøs flyskrekk sitte med ansvaret for nødutgangen over vingene.

I løpet av en arbeidsuke, er jeg som regel både barnepasser/nanny, sykepleier, psykolog, terapeut, servitør, reiseguide, ekteskapsrådgiver, ufrivillig  utsatt for skjellsord, makeup artist (ja, faktisk!), flymekaniker, tannlege..the list goes on. Det er utrolig hvor variert hver dag kan være, og hva arbeidet krever.

Det er vel egentlig det jeg liker med jobben min. Noen dager er kjedelige; andre er pulsen, tempoet og adrenalinet på topp.

Hvert år skal vi igjennom våre exams..hvor vi frisker opp kunnskapen og holder oss oppdatert.

Vi har cases i fly mock-up`en hvor vi repeterer nødprosedyrer, vi hopper i slides, øver oss på å bruke nødutsyr og smokehoods og vi trener førstehjelp.

Det er veldig mange som blir syke ombord.

Heldigvis ikke alltid like alvorlig, men hjerteatakk, blodpropp, diabetes..er ganske vanlig.

Jeg kan ihvertfall bruke en hjertestarter, gi CPR, behandle cardiac arrest og har tilogmed lært å klippe navlestrengen på en nyfødt (Ja, vi har en klemme ombord til det, faktisk).

Jeg kan evakuere ett fly på 90 sekunder hvis vi blir nødt til det.

Jeg kan også slukke brann med hjelp av både brannslukker, vann eller bare mitt forklede om det skulle være nødvendig. 

Kall meg Wonderwoman om du vil.

Apropos, så tok mitt hår fyr sist jeg var på trening hos brann og redning. Najs. Wooooof! Sa det.

Note to self; Ikke bruk hårspray neste gang.

Hver gang før take off eller landing, sitter vi faktisk og har Silent Review i våre små søte stewardesse-hoder.

Vi tenker over hva vi gjør hvis noe skjer.

Mens du sitter og tenker over om du har mest lyst til gin&tonic eller whisky&cola.

Det er ikke rocketscience vi holder på med, men det kan være en både fysisk og psykisk utmattende jobb til tider.

Ikke minst jobber og sliter vi ræva av oss, og det er ingen overdrivelse.

Det er ikke mye glamour tilbake i denne bransjen, nei.

Vi jobber opp til 13 timer per dag. Uten pause. Uten mulighet til å sitte 5 minutter i fred. Uten å sitte ned det meste av dagen. Med tilgang til mat kun når skjemaet sier det. Det kan gå 6-7 timer før det skjer.

Noen ganger kommer vi inn på hotell og får sove hele 3-4 timer før vi skal fly videre igjen.

Bare for å få et par nye blåmerker til samlingen på høyre lår, bli angrepet av en 60 kilos trolley på vill galopp i turbulens og wrestle med en polsk, full mann som ikke fatter at han ikke har lov til å klå på en.

Det er litt lov til å være trøtt og grinete da, no?

Vi jobber også året rundt. 3 helger per måned. Annenhver jul og nyttår. Man er ikke garantert å få fri til sin datters bursdag eller bryllup.

Selvfølgelig er det også gode dager. Lange, deilige stopp i Paris og Amsterdam. 

Dager man ikke skal på jobb før klokka 16. Ogsåvidere.

Men, mitt budskap og personlige crusade er;

Værsåsnill tenk deg litt om før du begynner å diskutere med flyvertinna om hvorfor mac`en din ikke får ligge i stollommen.

Det er fordi den kan brekke noens nese hvis vi skulle bråstoppe.

Ikke fordi jeg har en personlig vendetta mot deg.

Jeg lover!

Neste gang du kommer ombord, kanskje du tilogmed gir oss et vennlig smil når du tenker over at hvis ulykken skulle være ute, så hjelper vi faktisk deg ut, før oss selv!

Jeg synes vi fortjener bittelitt mer respekt.

Bare litt.

Så gir jeg deg en gratis kaffe!

Vi er altså snille, godhjertede mennesker innerst inne. Vi jobber bare for mye.

Jeg synes det er en god deal.

Arm doors, crosscheck and report!

YO NO SE MAÑANA

Hei!

Nei, jeg lever fortsatt. Har bare ikke helt hatt overskudd/tid/inspirasjon til å sette meg ned og skrive.
I dag, derimot, mottas all distraksjon med stor begeistring.


Vel, jeg går iblant og nynner på en sang jeg hørte overalt i gatene i Havana. Den heter Yo no se mañana.
Direkte oversatt, betyr det noe som `Jeg vet ikke  imorgen`.
-Sangen kan ses og høres her-
Det er en übercheesy spanjakk sang, men den har et point, og den finnes faktisk på min faste playliste fordi jeg stadig går og nynner på den og jeg har gode minner til den.
Sangen handler om noe som jeg ofte tenker på, nettopp at vi ikke vet hva som venter rundt neste hjørne. Vi vet ikke hva som skjer imorgen. Eller dagen etter.
Jeg er ikke av typen som planlegger eller tenker mye på fremtiden; jeg lever her og nå og så prøver jeg selvfølgelig å ta litt hensyn til at det finnes en dag i morgen.
Mit største mareritt, er at jeg skal våkne en dag i fremtiden og angre på alt jeg ikke har fått gjort; leve et helt average liv med et average forhold med et average hus og en average jobb.
Så vil jeg heller være foruten.
Disse tankene har blitt tydeligere og viktigere de siste årene jeg har levd med å se pappa, som har vært den mest ressurssterke, utadvendte, livsglade person i mitt liv, totalt ødelegge og kaste bort flere år av sitt liv.
Men det er en helt annen, lang historie.
Anywhooo, den der sangen jeg skulle fortelle om, den går sånn her, hvis man oversetter den til engelsk:

I don't know if you, I don't know if I, if I we will continue being like today
I don't know if after waking up we are going to feel the same thirst
so that to think and to suppose, do not ask things that I don't know, I don't know
I don't know where we're going to stop, that already our flesh will tell us
why swear and promise to something that's not in our power
I don't know what's forever, Don't ask me something that's a matter of time

I don't know of tomorrow, I don't know of tomorrow
If we'll be togother; if the world will end
I don't know if I'm for you or you're supposed to be for me
If we end up loving each other or hating each other
I don't know of tomorrow, I don't know of tomorrow
Who is going to be be here

From a cafe we moved on to a sofa, from a button we moved onto everything else
We had no rules or a time clock, we're here alone you and I
Everything you see is what I am, don't ask me for more than what I could give

This life is the same as a book
Each page is a day lived
Let's not try to run before we can walk
This night we're alive, only this moment is real
noo.. I don't know…

I don't know of tomorrow this life is a roulette that revolves without stopping
I don't know of tomorrow
I don't know if you, I don't know if I, I don't know how it will end
I don't know of tomorrow can be worse or can be better
I don't know of tomorrow
Let the heart decide, life of mine, what we will feel tomorrow

I don't know, I don't know of tomorrow
What we are living now is something really pretty
Who can say what will happen, for tomorrow there is nothing written

I don't know, I don't know of tomorrow
we are alone you and I and the moments one must live them
one must live them...

I don't know, I don't know
I don't know, I don't know

-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Jeg synes den setter ord på noen situasjoner jeg har vært i, de siste par år. Mange ganger har jeg fått spørsmål jeg ikke har kunnet svare på, rett og slett fordi jeg ikke vet hva som skjer imorgen. Fordi jeg ikke vil gi løfter jeg ikke kan holde og forhåpninger og forventninger jeg ikke kan leve opp til.

Mange, mange ganger har jeg fått tyn på grunn av det. Folk forventer løfter og avklaringer! 

Jeg tror litt av problemet jeg har, er `the grass is greener`-syndromet samtidig med at jeg alltid forventer det værste.

Ergo; når jeg er f.eks i et forhold, klarer jeg ofte ikke å la være med å undre om det finnes en bedre der ute for meg? Jeg finner feil med selv den mest perfekte mann. Feil jeg ikke klarer å ignorere. 

Og når jeg er i et forhold der alt går godt, så tenker jeg bare at `all good things come to an end`, og så ender jeg opp med å sabotere det hele med vilje, fordi så unngår jeg jo å måtte gå og vente på at det skal gå galt.

Jævlig smart. Uhm.

Men selv etter å ha identifisert dette destruktive mønsteret, klarer jeg ikke endre på det.

For noen år siden var jeg i et forhold som etter mye hardt arbeid, ble til et veldig sunt og kjærlig forhold. Selv etter et par år, ville vi være sammen dag og natt. Det var intenst, det var følelsesladd og vi ga hverandre så mye på så mange måter. Vi ble rett og slett bedre mennesker av å være sammen.

Alle rundt oss trodde det var meg og ham for alltid. Det trodde vi også. Det var snakk om ekteskap og barn og hele pakka.

Så plutselig en dag, helt ut av det blå, får jeg en telefon om at pappa ligger halvdød på Akershus Sykehus og i det øyeblikk faller min verden sammen. 

I det øyeblikk, er det som om min kropp og sjel fryser til is, og sånn har det vært siden. Jeg har fra tid til annen vært så tappet for krefter og emosjonelt utmattet, at jeg ikke har hatt overskudd til å ta hensyn til noen andre.

Det endte med at jeg bestemte meg for å flytte fra England til Danmark, for å være nærmere pappa. Så var jeg utro på en så stygg måte, at jeg skjemmes selv den dag i dag.

Jeg hadde ikke det minste lyst til å være utro. Men ved å gjøre det, gjorde jeg det lettere å kutte båndet mellom oss, så det ikke skulle gjøre så vondt å ende forholdet og flytte.

Sjakktrekk.

Jeg tror ikke han egentlig vet om det, men av ulike grunner snakker vi ikke lenger sammen i dag, og jeg har ihvertfall gått videre med mitt liv for lenge siden. Men ja, begge våre liv ble snudd på hodet på grunn av en hendelse ingen av oss hadde kontroll over.

Pappa har alltid vært nummer 1 i mitt liv, og når rollene plutselig byttes om, og jeg skal passe på ham, så innser jeg hvor skjørt livet er, og jeg har vært motvillig til å bli glad i noe/noen, fordi jeg bare venter på at jeg skal miste det igjen, og det gidder jeg ikke. Så fort noen begynner å virkelig bry seg om meg, får jeg dårlig samvitiighet; fordi hvordan kan jeg tillate meg det å føle meg elsket og trygg, når jeg vet at pappa er så ensom og ulykkelig at han ikke har lyst til å leve lenger?

Det gir ingen mening, det er jeg også godt klar over, men mitt point er, hvordan ting kan forandre seg over natten. Enten man påvirker det selv eller ei. Jeg synes det er ganske skremmende.

Jeg har aldri vært noen trygghetsnarkoman; tvert imot. Jeg har alltid klart meg best på egenhånd, jeg er ikke redd for å vende opp-ned på hverdagen og jeg har inget behov for et trygt og godt nettverk rundt meg i form av hverken mennesker eller rutiner.

Men det å være anti-trygghetsnarkoman samtidig som man er kontrollfreak..det kan jeg hilse og si, at er ganske tricky til tider!

For eksakt 10 år siden hendte en annen ting som kunne ha forandret mitt liv over natten. Jeg tok en beslutning om å si nei. Hadde jeg sagt ja, hadde jeg faktisk hatt en 10 årig gammel sønn eller datter nå. Og jeg hadde ikke sittet her hvor jeg sitter i dag. Jeg hadde ikke bodd i hverken England, Danmark eller Sverige. Jeg hadde ikke fått reise rundt og oppleve verden. Jeg hadde hatt en annen jobb, andre venner, et annet liv.

Tenk, at to småbokstaver, kan påvirke ens liv så mye!

Jeg tenker veldig sjelden over den dagen, fordi jeg vet det var den riktige beslutning, men opplevelsen vil alltid være der til å minne meg på at jeg kanskje burde overveie mine beslutninger litt nøye iblant.

Altså, ikke tro at jeg alltid på død og liv skal utnytte min tid her på jord best mulig. Jeg kan sagtens finne på å sove vekk ett helt døgn, om jeg har mulighet til det. Men jeg er god til å nyte de små ting i livet. Hverdagslyx er det intet i veien med. Jeg setter kanskje pris på ting som mange andre ikke gjør. Og ikke minst er jeg forberedt på at alt kan forandres på et øyeblikk.

What a difference a day makes.

Jeg har uendelig med eksempler. Som når jeg var 15 og innledet et forhold til en fyr som sa han var 20, men som det viste seg var 28 og hadde kone og barn i Sverige. 

Så ble jeg plutselig Carina med mindreverdighetskomplekser og inkapabilitet til å stole på folk, over natten.

Men det er jo også selvfølgelig masser av positive ting som kan skje på ett splittsekund!

Jeg har ikke noe point i det her, bortsett fra, at jeg veldig lurer på hva jeg gjør klokken 17.36 den 12.Juni neste år. Eller bare klokken 17.36 imorgen, for den saks skyld.

Også skriver jeg det for å minne meg selv på at jeg kanskje skal slutte å være så avhengig av å ha kontroll hele tiden og for å si til alle dere andre at dere noen ganger bør leve litt som om morgendagen aldri kommer. 

Er det ikke noe med at det er bedre å angre enn å angre på noe man ikke gjorde? Eller noe.

Men mest så var det bare fordi jeg ville dele den cheesy sangen med dere.

Hej dåh!